Joggetur

På joggetur den 28. februar 2017. Bildet er tatt i Valbyparken i retning Tippen og Ørestaden.

Etter timesvis ved skjerm og tastatur, liker jeg å dra på meg joggeutstyret, vinterversjonen inkluderer hue, hansker og sjal, og ta meg en tur gjennom Valbyparken og Tippen. Det er en fin rundtur som tar ca. 30 minutter.

Både Valbyparken og Tippen er gamle søppelhauger som har blitt til rekreasjonersområder. Valbyparken, som egentlig ikke ligger i Valby, men i Sydhavnen, og som vi derfor mener burde hete Sydhavnsparken, var søppelhaug mellom 1913 og 1937. I 1939 åpnet så parken, som ble fredet i 1966.

Tippen, eller Sydhavnstippen, er et naturområde i forlengelse av Valbyparken, hvor du kan støte på sauer av eksotisk utseende og området er mer «naturlig» enn parknaboen, her gror det vilt og fint. Hele dette området er en oppfylling og var altså vann tidligere. I gamle dager brente kommunen utbrukte trikkevogner her ute og det finnes en del materiale om det på Internett, som jeg vil vende tilbake til og behandle i en senere post. Man kjørte rett og slett vognene ut og brente dem og slapp dem ned i vannet. Ennå kan man se ting og tang stikke opp av grunnen på Tippen.

I går, da bildet ovenfor ble tatt, var det god gang i vinden, så jeg løp i motsatt retning av den jeg normalt tar (Tippen – Valbyparken). I horisonten lyser det fra toppen av høyhusene i Ørestaden.  Det er fire-fem av dem nå. For et par år siden, var Ferring International Center tegnet av Henning Larsen Architects og bygget i perioden 2000-2002. En flott bygning.

Olav den Hellige i København

Olav 2 Haraldsson Den Hellige (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros)

Hvis du rusler fra Rådhuspladsen i København og innnover i den laaangsomme folkevandringen på Strøget, kommer du etter noen hundre meter til en åpen plass. Dette er Gammel Torv, eller rettere sagt, det meste til venstre er Gammel Torv og til høyre er Nytorv, som også er meget gammelt. Årsaken til at det skilles mellom gammelt og nytt, er at flere tidligere rådhus har stått ca. midt på plassen og fungert som et skille. Det siste gamle rådhus som stod her, er avmerket i bakken.
Gammeltorv er så gammelt at det mest sannsynlig har vært skueplass til selveste Olav den Hellige, den gang han kom til Sjælland og skulle få folk med seg i kampen mot Knut den Store. Det var i 1025 og dette er faktisk den første gangen København (mest sannsynlig) trer ut av forhistorien. For Saxo Grammaticus skriver i sin Danmarkskrønike at Olav den Hellige stevnet danske til ting for å svikte Knut den Store. Saxo sier ingenting om København, men han sier at Olav den Hellige la til ved øyene langs Øresundkysten og det må være alle de små øyene som tidligere lå utenfor København, men som nå er blitt en del av fastlandet, som Slotsholmen, som den gang het Stransholmen fordi den lå rett utenfor stranden som i dag kalles for Gammel Strand (man kan se strandformen i bygningsmassen i gaten).
Olav den Hellige mislyktes og flyktet til Helgeå da Knut den Stores skip dukket opp i horisonten. Men morsomt å tenke på at det var en kjent nordmann med i det man anser for å være første spor av København i historien.

Norske kunstnerhjem på kart

Jeg har lenge hatt lyst til å ta en bilferie og besøke kunstner- og dikterhjem i det ganske land. Her er et kart som jeg stadig er i gang med å lage. Hvis du har utfyllende informasjon eller ser noe som er feil, ville jeg sette stor pris på om du tok kontakt, slik at jeg kan rette opp i tingene. Jeg vil også sette pris på tilbakemeldinger fra folk som har opplevd noen av disse stedene. Og hvis noen tar denne turen før meg, så håper jeg dere forteller om den. Per i dag har jeg ikke helt tenkt på hva som skulle være den beste ruten hvis man vil innom alle stedene på kartet, men her igjen ville jeg bli glad hvis det er noen med topografisk erfaring som kan komme med forslag. Kartet vises best hvis du trykker på «Større kart»-ikonet øverst i høyre hjørnet av kartet.
God tur!

Tidvende av Arne Garborg (1877)

 

Det ser ut til, at literaturen vaar no er aat aa svinga inn paa ei ny leid. Ibsen hev «forandret signalerne», og Bjørnson stend like eins i eit vende; dette viser seg ikkje minst tydelegt i dei bøkerne som kom no sist: «Samfundets Støtter» og «Magnhild».

«Samfundets Støtter» er i ymse ting ulik dei andre verki av Ibsen. Det ser ut som den store «spyrjaren» er leid av aa riva no og vil vera med aa reisa, aa byggja. Um so er, vil det vera eit stort vende i diktarlivet hans. Men og eit faarlegt vende; for det var «tvilen som gjorde honom til skald»; slepper han den, so er det kannhende ute med diktaren. Men at han vinn seg fram med byggjande tankar er eit framstig, som vekkjer iminsto ynskje um, at skalden ikkje maa vera paa nedveg.

— Det samfundet, Ibsen i dette arbeidet skildrar, er eit samfund av heidrsmenn. Heidrsmenn av det kjende slaget, desse som «nyder almindelig anseelse» o. s. fr., og som sistpaa fær ein orden eller ei onnor premi. Samfundet deira er utanpaa blankt, men innantil heller krankt. Og med all si «samfundsstydjing» strævar dei for sig sjølve i grunnen; skal sanningi upp, so er det skralt stell, det meste: kalkslegne graver og rotenskap. Men seg imillom gjeng desse samfundsstytturne og gjøler kvarandre upp best dei kann. Og mest gjøler dei for storkulten, mynstermannen og fyregangsmannen, han som dei alle treng: konsul Bemick. Det sluttar med ei festleg tilstelling, der alle desse fagnamennerne fær premi: ein eit kaffistell av sylv, em ei gild tekstbok o. s. fr., og ein adjunkt, samfundsstøtte sjølv, held ein staseleg festtale, ei av dei som me kjenner so godt ifraa livet.

Men konsul Bernick er betre paa botnen enn ein skulde tru. Det snur seg so, at han fær augo upp for tomrøyvet og lygni i alt dette og i heile livet sitt; midt i festen stig han fram og fortel sanningi. Heilt ut og fraa fyrst til sist. Folk tagnar. Festen er slutt. Ljosi sloknar; konsul Bernick er utstøytt or «stytte»-laget.

Mot heile denne forlogne smaasamfunds fins-legdomen viser Ibsen fram — A m e r i ka. Folk er kannhende ikkje so smaapyntelege der; men so er dei meir ærlege, meir naturlege; sjølve den amerikanske humbugen er friskare enn den norske, som gjev seg ut for aalvor og sanning og mest trur paa lygni si sjølv. Og den byggjartanken, Ibsen her hev naatt fram til, er god um ikkje ny: at dei som held seg for samfunds styttur berre er samfunds reidskapar, og at det er «frihedens og sandhedens aand» som i røyndi er samfunds studnaden.

— Bjørnson hev me lika, for di han var ein frisk natur i varm samhug med livet og folket og med ei merkeleg fast tru paa Norigs framtid. No er han som so mange andre komen upp i ymis tvil; «intelligensen» trur han ikkje paa meir enn fyrr, og trui hans paa folket er ikkje heller noko sterk lenger. Bonden søv, segjer han, «snorksøv»; so faakunnig, trongsynt, raa er bonden, at det er raadlaust aa faa honom med i framgangsarbeidet. Kor skal daa Bjørn* son snu seg?

Av den nye forteljingi hans, «Magnhild», ser me det same. Det gjeng reint ein kaldgust gjenom denne boki. Dei bønderne han fortél ura er i grunndragi dei same som han fyrr hev skildra; men hev han fyrr sétt berre det varme og friske som laag under den kalde yta, so ser han berre utsida no. Og daa vert det fraa topp til taa dei same bønderne som Ibsen hev synt oss i «Brand».

Med Magnhild, hovudpersonen, er det noko dilikt. Ho er ei bondegjente, fin og fager og bljug og graatmild som den Bjørnsonske bondegjenta fyrr hev vore, men for lite fyre seg, drøymesjuk, hugtung, viljeveik, rædd, eit underleg blidt og spakt og beinlaust ting, som aldri vaagar seg fram, aldri tek i, naar det gjeld paa, berre tegjer, drøymer, græt. Det er Bjørnsongjenta fraa fyrr, og endaa ikkje den same.

Me finn her eit nytt syn. Fyrr var denne gjenta eit mynster; no er ho ein sjuking som treng helsebot eller eit barn som treng uppfostring. Det gode ho hev, reinleiken og den fine kvinneblygsla, er berre ein passiv eigenskap, motstandskraft, ikkje liv, eld, framtak. Vekkjing er det daa ho treng. Og korleis skal ho faa den? Jau: Bjørnson vil sende henne til

— Amerika.

Same tanken! – Og som sagt: dette læt seg forstaa; av det friske, sterke livet i Amerika hev me mykje aa læra. Det som det gjeld um er, at me arbeider oss fram til større fridom og sterkare liv; og vil me, so kann me. Me fær ikkje ormodast, um me ser at det er langt fram og ber smaatt i veg; tolmod maa til; sjumilsstyvlar eig det norske folket berre i eventyret.

Kilde:
Garborg, A. (1920). Straumdrag: Literære utgreidingar fraa aatti- og nitti-aari. Kristiania: Aschehoug. s. 1-4

Et overstreget digt av Olaf Bull

Bag et gitter af streger
stirrer et daarligt digt.
Et ærligt skind igrunden,
men ikke yppig runden
av sang og stemning og sligt.
Født av en mager moder,
af hjernens skrumpne skjød,
næret af tankefoder,
som hjernecellernes boder
i fattige timer bød – –.
Forstandens hodepine
dirrer i digtets krop –
avmægtig i sin feber
det ramser med tørre læber
sin grimme vise op.
Det rusker i sine streger,
vil løs av det grumme bur; –
det er min farligste fange,
trods mange velskabte sange,
som strømmer i min natur.

Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 1909 (s. 30-31).

Kilde: https://no.wikisource.org/wiki/Forfatter:Olaf_Bull

Olaf Bulls digitale tilstedeværelse

[557 ord]
Hvor glemt eller ikke glemt en dikter er, kan sees av antallet meningsfylte oppslag det finnes om ham eller henne på nettet. Olaf Bull, som mange mener er den største norske dikter siden Henrik Wergeland og som døde kraftig alkoholisert i 1933, er ganske godt til stede digitalt hvis vi skal dømme etter antall treff på Googles søkemotor med navnet «Olaf Bull». Poeten oppnår 38 100 treff globalt og 8 950 treff på no-domener.

Olaf Bull (født 10. november 1883 i Kristiania, død 29. juni 1933)

I NRKs tv-program Fra Bokhylla, som ble sendt den 15. nov. 1989, kommer Olaf Bulls poesi Fortsett å lese «Olaf Bulls digitale tilstedeværelse»

Med tog til Jylland

Det er ikke alltid til å forstå, hvordan det kan ha seg, at man alltid får det travelt når det nærmer seg det tidspunktet på morgenen, da man bare må komme seg ut av døren, hvis man skal rekke toget til Jylland. Jeg vet ikke om det er fordi vi stiller klokken for sent eller om det er en naturlov som sier at all den tiden vi har, vil vi bruke opp, inntil det er et kvart til vi bare må komme oss ut av døren, hvis vi skal rekke toget. Det siste kvarteret er alltid hektisk. Både min kone og jeg har et lite kart inni våre hoder, som har samme funksjon som lister, og i de siste femten minuttene, er det bare å samle punktene og se om de er gjennomført. Sokker og undertøy legges frem dagen før, men så har du de små tingene, en opplader til en tannbørste, en leke, søppel, strømmen, den boken, klærne som ennå henger til tørk i kjelleren, de tingene som venter på å slippe inn i hjernen, hvor er min mobil.

Men ut kommer vi, jeg først, med to store ryggsekker, en koffert og fire poser med søppel i en stor svart søppelpose, ned i bakgården, bort med søppelet, inn i parkeringsplassen for barnevogner, opp med Emmaljunga-overdelen, ned med en koffert, på med overdelen, to store ryggsekker dér, hvor min datter skal sitte om fire minutter, og så er det å få det hele ut av bakgården via den eneste utvei helt nede i den andre enden og så tilbake til hjørnet vårt, hvor de to kommer og  ut hoveddøren, barn opp i barnevognen, på med ryggsekker, videre går det til S-toget som skal kjøre oss inn til Hovedbanegården og toget til Jylland.

Så står alt stille mens toget seiler i en stor bue inn til Hovedbanegården. Der informerer vi Informationen at vi ikke får digitalt klippet i det digitale klippekortet vi for en måned siden kjøpte for mer enn to tusen kroner. De kommer med mange forslag, men de har jo fått pengene, så vi kommer ingen vei. De ber oss om å slette appen og innstallere den på ny og oppdatere, men mobilen er ikke kompatibel med den nye versjonen,  vi må snakke med bilettkontoret, vi henter først barnevognbilletten, men automatboksen forteller oss at barnevognsbilletten ikke finnes, det gjør heller ikke DSBs billettkontor, der er alt lukket og teipet igjen med plastposer og en liten lapp forteller om et provisorisk billettkontor et annet sted på stasjonen, vi går der, her åpnes døren av en dame med sånn konduktørhatt, hun forteller med vitende langsom stemme at det er nok riktig det der med barnevognbilletten, en eller annen feil, hun har inside information, vi må bare stole på at hun vet hva hun snakker om og hvis vi tar en billett i køen får vi nok den hjelpen vi skal ha og det får vi, men vi har ennå ingen billetter til toget og da vi kommer ned på perrongen og får fatt i en vaskeekte DSB-konduktør i uniform og hatt og det hele, anbefaler han oss at vi kjøper to billetter, siden vi ikke kan få brukt klippekortet vårt. Det var jo en veldig god idé, så vi kjøper til full pris to billetter og så går toget, tuut, tuut, vi er på vei til Jylland og turen går fint, tuut, tuut.

 

VESTLANDSREISE (Nils Kjær, 1909)

Nils Kjær (født 11. september 1870, død 9. februar 1924)

Vestlandsreise av Nils Kjær, er norsk skrivekunst av høyeste kvalitet. Nils Kjær var ytterst stilsikker og uttrykte sin fortellerglede klart og skarpt med humor og innlevelse. I dette essayet beveger han seg fra noen sommerdager i det tradisjonelle og gjestfrie, bjørnsonske, Norge i Hallingdal og over i det moderne fremtidsrettede Norge på Bergensbanen, med utenlandske turister og resturantvogner.

Det var i dette essayet han forteller om møtet med Vestlandsfanden, en beskrivelse som er overraskende moderne i sin psykologiske språkdrakt.

I.

Forrige gang jeg landet ved Gulsvik for at naa Bergen — det er nu en liden menneskealder siden — tog landeveien imod den reisende og maatte opvandres i hele sin taalmodige længde af den, som af iøinefaldende grunde ikke ønsket skyds. Hvad der dengang rørte mig dybt og nær forspildte min reise var hallingdølernes gjæstfrihed og mennesketillid. Paa den første gaard jeg overnattet i Flaa, hændte det sig, at folkene skulde til sæters tidlig den næste dag. Men de viste mig om kvælden, hvor jeg kunde finde mad og drikke, og de opfordret mig kraftig til at leve vel og stanse saa længe jeg lystet. Jeg takket og gik til ro. Den næste morgen, da jeg stod op, var gaarden som uddød, og husene stod søn­dagsstille efterladt om det sommergrønne tun. Jeg gik til skaalen efter ved og gjorde op varme og kokte kaffe. Men gav mig liden tid, for jeg var fuld af lyst paa vandring — jeg agtet mig høit op i Gol inden kvæld. Da jeg havde raket gløerne fra hver­andre, og medens jeg ventet paa, at gruen skulde svales, tog jeg huset i øiesyn. Alt var aabent og ulaast i stuer og stabur. Og hvad der med engang vakte min betænkelighed og omsorg var et skab med gammelt vakkert sølv, støp og tunge skeer. Sæt nu, tænkte jeg, at der kommer en omstreifer og forsyner sig fordomsfrit af al denne naive velstand. Jeg vilde aldrig kunne overleve det. Disse gode menneskers adelige tillidsfuldhed maatte ikke udsættes for nogen skuffelse. Jeg fik heller blive over en dag og passe huset . . . Timerne krøb langsomt hen, jeg fordrev enkelte af dem ved udendørs arbeide — hugget ved og prøvet forgjæves at lappe en raadden grind. Andre tilbragte jeg i den store lave stue, hvor et æld­gammelt slagværk pirket i tiden med mødige visere. Men den dagen gik . . .

Fortsett å lese «VESTLANDSREISE (Nils Kjær, 1909)»

Det sköna, glada Kopenhamn!

Teksten er hentet fra første del av kapittelet «Nordens Athen» i Lorentz Dietrichson memoarer, med den deilige og tidstypiske tittelen «Svundne tider : af en Forfatters Ungdomserindringer.  2 : Fra Upsala til Rom 1859-1862»1. Dietrichson kan sies å være Norges første kunsthistoriker og var en kulturell mastodont i sin samtid, med et kulturellt nettverk få kunne vise maken til. Han var bl.a. god venn med Henrik Ibsen og H.C. Andersen og åpnet svenske forfatteres øyne for de nye tider og impulser gjennom sitt virke som professor i Uppsala. Han skrev den svenske (Bonnier) og danske (Gyldendal) litteraturhistorie. Han får også æren av å ha reddet de gjenværende stavkirkene i Norge.

Fortsett å lese «Det sköna, glada Kopenhamn!»

Frederik V. Hegel formaner Bjørnstjerne Bjørnson om å holde seg til danske skriveregler

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris)

I et brev fra februar 1870 gjør Frederik V. Hegel Bjørnstjerne Bjørnson oppmerksom på, at hans avvik fra det herlige danske vekker en anelse bekymringer i Klarebodene, både kommersielt og kulturelt sett, får man med seg.  Fortsett å lese «Frederik V. Hegel formaner Bjørnstjerne Bjørnson om å holde seg til danske skriveregler»