Arne Steinvegg | Hvordan unngå sentimentalitet med surreale motiver

Protagonisten er enebarn og barn av enebarn, også hans farfar, farmor og morfar var enebarn, men hans mormor hadde en dansk bror. Han hadde ikke tenkt mye over det, før Mona, hans kjæreste de siste 17 årene gikk fra ham. Kjærlige Mona ville aldri tillate et hardt brudd med drama, så av en eller annen grunn, stod de og kysset hverandre farvel ved Oslo-toget. Det var veldig trist for Arne, og han ville at hun skulle bli. Men Mona hadde tenkt grundig igjennom tingene og hadde fått seg en stilling ved Posten i Oslo og skulle bo hos søsteren den første tiden. Farvel og takk for det hele. Det var ikke akkurat det hun sa, da hun steg opp på toget, han kunne ikke huske om hun sa noe i det hele tatt etter hun hadde kysset ham på kinnet. Han hadde hvisket at han elsket henne, med det kunne hun umulig ha hørt, så mye støy som det var på perrongen.

Å miste kjæresten er som å miste en fot. Det er som å stå på et bein og støtte seg til veggen og vite at man ikke kan ta et skritt. Man må hinke bortover perrongen som en klovn. Arne hinker til han faller og slår pannen mot asfalten. Armene faller av. Ørene trekker seg inn i hodet og øyelokkene skrur seg fast over øynene som lokket på en plastbeholder.

Nå har han hieroglyfer i pannen.

Harbo Bar, Blågårdsgade

Legg inn en kommentar