Fredag 30. august 1996, Naxos by.

Akkurat nå, kl. 18.52, fredag, ringer klokkene (vel, de stoppet før setningen var ferdig). Jeg har dusjet, tatt på nye klær og sitter på terrassen på Dionysus hotell og ungdomsherberge. Himmelen er Hellas-blå og blomster i alle farger omkranser terrassen. En svak vind blåser (der begynte en fjerntliggende klokke å ringe) og bak hustak i klorhvitt og hellasblått ligger havet.

Jeg har kommet hjem fra en dag på stranden. Det er første dag på Naxos. Kom i går kveld, eller natt og morgen, for klokken var halv to. Natten overnattet jeg på et anonymt, men rent lite hotell sammen med Nick, en australier jeg traff på innkvarteringskontoret på kaien. Han må ha kommet med Poseidon Express, som jeg selv, men jeg så ham ikke der på båten (og vi var ikke mange). I dag sjekket vi begge ut fra det anonyme hotellet. Han fordi det kostet for mye og jeg fordi det kostet for mye å bo alene. Jeg fulgte med Nick til dette stedet, og glad er jeg for det. På herberger er det ikke bare billig å bo (1400), men også sosialt. Akkurat nå er jeg alene her (med unntak av en pen gresk-utseende jente på rundt 18 år. Hun skriver postkort, så gresk er hun kanskje ikke. Men hvem vet, greske kvinner skriver vel postkort, de også.

I en liten pose nedenfor stolen, ligger tre kalde pils, kjøpt sammen med den fjerde, som står på bordet når jeg ikke slurker litt på den, og dem har jeg tenkt å nyte i timene som kommer. Senere blir det middag.

Hvis jeg sittende her ikke er det perfekte, så er det fordi jeg ennå har håp og behov som ikke er oppfylte. Men hvis de var oppfylte, ville for det første situasjonen vært en totalt annen (de perfeksjonerende elementene ville heller ikke vært som de nå er) og for det andre ville en Knut tilfreds på alle måter ikke vært meg, for min drivkraft, min identitet, er selve håpet, selve behovet. Å være midlertidig tilfreds er noe jeg blir og noe jeg setter pris på, men min protestantiske sjel ser i den totale tilfredsstillelse bare dvaskhet og tomgang.1

Naxos. En gammel kone prøver å uttale den amerikanske ansattes navn, uten hell. Daryell. Han kom nettopp over og spurte om jeg hadde sett to mørkhudede jenter. Snakket de fransk, spurte jeg. Ja, sa han. Ja, de gikk nettopp, svarte jeg. Han så oppgitt ut.

  1. I mine studentikose dager, for å si det litt nedlatende her på avstand, var jeg veldig filosofisk forklarende i forhold til livet mitt. Hva jeg egentlig har ment, har jeg glemt og om det var noen røde tråder, vet jeg ikke. Men jeg har flere/mange tekster hvor jeg utbasunerer meg på denne måten. Faktisk har jeg sensurert bort flere avsnitt her, hvor det ble litt mye av det gode, sikkert hjulpet av de nevnte øllene på terrassen.

Én kommentar til «Fredag 30. august 1996, Naxos by.»

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.