Lesevaner

Jeg har i nå mange år vært klar over at mine interesseområder med hensyn til det jeg leser er syklisk. Men jeg er ikke sikker på om det er den samme rekkefølge som går igjen i hver etappe. Jeg har ofte tenkt på å føre logg for å se om det er korrekt. Min bokhylle viser lett hva det er jeg er interessert i og grovt sett er det «historie» og «kunst», eller «historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur», hvis de to sistnevnte områdene skal stå for seg selv. Men jeg har også et par andre kategorier som går delvis på tvers av de nevnte, og det er «nordisk» og «europeisk». Sistnevnte kan ha verden inkludert til visse tider og «norden» kan ofte bare være «Norge» og kanskje oftere, «Vestlandet» eller «Hordaland» og innenfor «Historie > Middelalder», har også «Bergen» sin egen lille kategori, noen ganger under «Nordisk», men oftere under «Europa».

Et av de største områdene, hvis bokhyllemetre skal telle, er «København». Dette er også et tverrgående tema, som kan ligge under alle de tidligere nevnte kategorier («historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur») eller oftere, som en fellesnevner for disse. Det er også diagonale kategorier, hvor den største, i hyllemeter, er «danske i roma» (også nordmenn, men de var få før Bjørnson og Ibsen). Den kategorien inneholder for det meste bøker om københavnske kunstnermiljøer og deres forhold til «Roma» og de fleste er relatert til den danske gullalder i første halvdel av 1800-tallet, selv om jeg i de siste årene har vært mer interessert i et mer utvidet nordisk forhold til Roma og Italia i tiden etter 1870. Også her er det kunstnerne jeg er mest interessert i, dog, etter 1888 blir kunstnere og litterater like interessante, også i samtidens egne øyne, hvor kunstnere og litterater er venner, noe de ikke var i den grad i første halvdel av århundret, hvor litterater tilhørte overklassen, mens malerne lå lenger nede på rangstigen, bortsett fra Thorvaldsen, som var en stor dansk billedhugger i Europas øyne og dermed også noe borgerskapet og hoffet i noe provinsielle miljøet bak voldene i København ønsket skulle kaste glans over dem.

En annen kategori som er kommet sterkt de tre siste årene, er modernismen. Den kom nok snikende, etter hvert som min interesse for historie kom opp mot siste del av 1800-tallet. For ti år siden holdt mine interesser for historie seg ennå i området øst for og rundt Middelhavet, med en særlig forkjærlighet for sumerere og fønikere. Interessen for dem går helt tilbake til mine studier i religionsvitenskap på nittitallet. Modernismen er for meg tiden fra etter første verdenskrig til 1980. Åttitallet er mitt oppveksttiår og da var postmodernisme og aids og Ronald Reagen og Arne Treholt viktig. Nå som vi seiler ut i fremtiden, har modernismen blitt en tydelig og interessant kategori. Også den suser på tvers av andre kategorier, spesielt «historie», «litteratur» og «kunst» og nesten kun innenfor «Nordisk», selv om referanserammen naturlig blir «Vesten».

Akkurat nå er «middelalderen» en viktig kategori og den er også en diagonal kategori, i det den med base i «historie» omfatter både «Norden» og «Europa» synkront, er den også hektet på min interesse for modernismen, i den forstand at jeg er interessert i hvordan man rundt første verdenskrig behandlet nasjonal middelalder i kunst og litteratur i Norge. Middelalderen er også relatert til en kategori jeg ennå ikke er kommet inn på, nemlig «religion». Som religionsviter av utdanning, har denne vært med meg veldig lenge. Den er underlagt «historie», men også en mer personlig, terapeutisk kategori with no name, kanskje den kan hete «åndelighet», hvor det er spesielt buddhistiske ideer og kristen mystikk som råder grunnen, men et kanskje like så viktig område er «religiøs kunst», som jo må ligge under kategorien «kunst», men som i sin natur ofte kobles til «åndelighet», noe også annen kunst og i det hele tatt nesten samtlige kategorier kan.

Det er en helt umiskjennelig følelse å komme fra et «europeisk» eller «genrelt» tema og til en konkret «nordisk» et. Å lese om vakre ting i Firenze eller et essay av Henry James er noe jeg setter stor pris på og hvis jeg kommer direkte fra noe traust norsk noe, føles det befriende som når man har satt seg på en kafé i Paris et par timer etter flyet er landet. Men det er også en fin følelse å komme fra «and» til «og». Det er ikke nasjonalromantikk eller noe sånt noe, men et eller annet er det, når jeg plutselig er på norsk eller dansk jord igjen, spesielt under kategorien «litteratur», men også når det gjelder «historie» og «kunst». Det er som om «og» også har billett til innenriksflytninger. Det er så mange ubestemmelige ting som begynner å summe rundt teksten og som ikke handler om det jeg leser.  No ser eg atter slike fjeld og dalar, det kan også sies på engelsk, men den kan ikke føres tilbake til dette ubestemmelige som suser inni én.

En nykommer som ennå ikke har manifistert seg i innkjøp av bøker, er «internasjonal politikk». Det er en fryd å lytte til podcaster som «Talking Politics» og lignende, det er inspirerende høyt analytisk nivå om den dagsaktuelle situasjonen og som påvirker oss alle. Når man begynner å følge med på internasjonal politikk og utenlandske podcast om samme, så gremmes man litt over dekningen av norsk og dansk politikk, hvor selv de beste analytikerne må invitere inn politikere og så går smella.

 

 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.