Synoptiske fnugg


Arne har nettopp mistet jobben som journalist i Bergens Tidende og er i skilsmisseforhandlinger med sin gravide kone Lone, (som er reist til hjembyen Tromsø) og har en hamrende vond hodepine etter å ha drukket for meget sprit i flere dager.
Han har et bilde av en mann som blir servert på en resturant, det er det eneste han har fra sin far, som han aldri har møtt og som hans mor kunne fortelle med stor innlevelse, var et stort dansk svin. Bildet må være fra før første verdenskrig etter moten å dømme. Det står ingenting bakpå bildet. Det henger i en ramme over kommoden i gangen. Det ringer på døren. Utenfor står to personer som samler inn penger til pengeaksjonen, sikkert far og sønn, de smiler sprekt og gutten vifter med børsen for å vise hvorfor de har ringt på. Arne er for dårlig til å takke nei og sier vent litt og kan høre faren snakke og sønnen le og humre. Han finner en femtilapp og putter den i børsen som sønnen strekker med fram med strak arm. Arne forstår ikke hvorfor han selv skal presse pengene ned i børsen og hvorfor sprekken er så trang. Faren sier noe lattermildt, men Arne hører ikke, han sier heller ikke noe. Mannen gjentar det han har sagt og så sier de begge farvel og Arne lukker døren. Og da går det opp for Arne at faren i gangen hadde sagt noe om bildet bak ham, bildet av mannen fra før første verdenskrig og før han vet ordet av det, har han åpnet døren igjen, de to stanser i trappen opp mot andre etasje og snur seg mot ham. Arne spør hva det var han hadde sagt om bildet. Sønnen ser alvorlig opp på faren, som på sin side breder ut et flott smil og det kommer noe empatisk i blikket, og han går ned igjen på avsatsen og sier at «Det var et flott bilde fra Hotel d’Angleterre» For det er vel derfra? Arne sier at det vet han ikke, men hvor er det hotellet? Mannen forteller hva han heter (Ole Jørgensen Sandes) og hva han arbeider med (bank) og at han bor på Paradis (hvorfor samler han inn penger på Møllenpris?) og at han har et gammelt fotoalbum som han arvet etter sin far og som inneholder bilder fra en reise til København i 1921 og de bodde på det hotellet og to av bildene er nesten tatt fra samme sted som det bildet på veggen der, samme bordene, samme bakgrunn, det må være det samme stedet. Arne angret på at han åpnet døren når han lukker den igjen. Herregud. Arne spiser tre smertestillende og går til sengs igjen.
Senere er han bedre og begynner å tenke på bildet i gangen. Hans biologiske far var dansk, men hans far var Tore Skogen, morens andre ektemann, som hun ennå levde sammen med i Torrevieja i Alicante i Spania. Hun var enebarn og hennes foreldre var døde flere år før han ble født. Han hadde truffet Tore Skogens bror Alf-Ivar, som var nesten tyve år eldre enn Tore og sikkert død nå. Men Skogen hadde heller aldri snakket om familien sin, som bodde i traktene rundt Hamar på Østlandet. Mor kunne ikke fordra østlendinger, de stygge dialektene, bortsett fra Tore da, selvfølgelig, selv om også han ofte hadde fått passet sitt påskrevet i løpet av Arnes oppvekst. Moren hadde en tante på Stord som het Anna, men Arne hadde ikke sett et bilde av henne engang.
Dette var tanker som døste i hodet til Arne etter at han våknet rundt midnatt. Han har begynt å røyke igjen, også på sengen. Han setter seg opp og tenner en sigarett, han burde ha skiftet sengetøy for flere måneder siden. Han bruker kaffekoppen fra i morges til askebeger. Han går på do og driter ordentlig. Han trekker kaffe og henter bildet og setter seg ved kjøkkenbordet, han er kvalm, han nipper til kaffen og ser på bildet. Han burde ikke drikke så mye kaffe.

De første tre fire setningene i begynnelsen er et forsøk på å lage et synopsis eller første punkt i en outline, men så ramler det hele bare inn i detaljer, som utvikler seg sånn passe lett inntil side 29 og stanser opp eller rammer veggen eller blir kjedelig. Det fine med dette forsøket, er at det gikk opp for meg én ting som jeg gjør feil eller som jeg ikke lenger ønsker, jeg ønsker ikke å være så smart og impresjonistisk lenger. Jeg vil heller la tonen være dempet og stilsikker og fremdriverne i plottet skal ikke gå så hurtig frem eller være så tydelig tilfeldige (pengeaksjonsfaren). Selvfølgelig er det sørgelig at jeg da må kille mine darlinger, som den beste setningen ovenfor – «Han går på do og driter ordentlig» – men det er prisen å betale. Hvis jeg har råd da, eller, hvis jeg kan gjøre noe annet. Det er jo ikke sikkert det. Men det ovenfor hadde vært bedre hvis Arne var en stillferdig person med mer enn gjennomsnittet god orden på både leiligheten og livet sitt, et enkelt liv, med enkle rutiner, og så ad en naturlig tilfeldig vei (ikke pengeaksjonsfaren) ville bildet på veggen over kommoden i gangen tiltrekke seg oppmerksomhet, men bare litt, og sømløst, bare som en nyanse og biting i stilsikker fremlegging av en persons stille morgenrituale eller noe. Så ville det gå kanskje to kapitler som ville gi mye forshadowing og vise Arnes karakter før det igjen dukket opp noe sømløst tilfeldig som bygget videre på den første sømløst tilfeldige tingen om bildet over kommoden. Hvem er nå han mannen på bildet, ville leserne tenke spent og glemme å drikke kaffen, sånn at den blir kald og de må gå ut på kjøkkenet og trekke ny. For det er et eller annet med han der kjedelige fyren, det er sikkert og visst. Ingen skriver om kjedelige typer som bare er kjedelig (men nå må det faen med skje noe her, ellers gidder jeg ikke lese lenger, drittbok).

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.