På parkeringsplass

Så er jeg altså kommet til denne parkeringsplassen jeg inntil noen minutter siden, ikke visste eksisterte (big deal) og har slått av motoren. Vi skal være her i ti minutter, så jeg vil ikke betale, men nettopp derfor er det en liten spenning eller nervøsitet, for det kan jo være at en ansatt banker på vinduet med sånn bøyd pekefinger og vil at jeg skal rulle ned vinduet. Trykke på knappen som senker vinduet, er vel mer korrekt formulert. Så veldig nervøs er jeg jo ikke. Akkurat det har blitt bedre med alderen, man føler økende pondus og kanskje mer kranglevoren også, ikke komme her og komme her, liksom. Men aller helst skulle jeg i slike situasjoner vært mer en sånn Zorba-type, som ikke slipper sånne tema inn i hjernen i det hele tatt og bare ler med ru latter av alt sånt tøys som gjør narr av livet.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.