En tur på tvers

Jeg har nå bodd i Ebeltoft i åtte måneder og har begynt å gå på tvers. Byen er avlang og ligger i nord-sørlig retning, med Ebeltoft-bukten mot vest og skogen mot øst. Huset vårt ligger i vest-østlig retning, så det er veldig lett å orientere seg. Men byens plassering på langs, gjør også at hovedveiene går i sør-nordlig retning, med gamlebyen i sentrum. Det er derfor lett å bare gå frem og tilbake. Så på en kveldstur i går, gikk jeg fra ved Ebeltoft Tennisklubb ved Skansen. En sti forsvinner inn under bladene på et stort tre og jeg ville gjerne se hvor den førte. Den førte forbi på nedsiden av tennisbanene og jeg kom ned i sluket, som jeg har sett ovenfra tidligere. Det er et ordentlig sluk og man skulle tro det var laget av en stor metoritt en gang i veldig gamle dager. Jeg har ennå ikke lest meg opp på Skansen, men det skal jeg.

Jeg kommer helt ned i sluket, det har regnet stille hele dagen, men nå har det endelig lettet og lyset presser seg frem der oppe i bladverket, men her nede er det likevel mørkt. Jeg kan se en sti gå inn i sluket og en forsvinner mot vest og en går oppover igjen på andre siden av sluket, i østlig retning, der går jeg oppover og det er kanskje den aller bratteste stien jeg har gått i Danmark, på venstre side er et dårlig vedlikeholdt hegn, mellom to påler er det bare hengt opp to biter med tau, så det skal vises at på andre siden er det privat grunn, man kan se det er sti på den siden, men jeg fortsetter å gå oppover. Det kommer plutselig en grovmunnet bikkje, stor og muskuløs og svart og den liker meg ikke. Jeg har aldri vært redd hunder og når jeg står og ser på det svake hegnet han står bak og brølebjeffer mot meg med kraftig hode og kropp, tenker jeg at det nok er lett for den å hoppe over og at jeg kanskje burde være litt redd. Men det er ett eller annet med hunder som er store i kjeften, også de store, jeg kan høre eieren utålmogid be dem komme der nede på eiendommen bak krattet, jeg tror bare ikke den har mot til å begynne å tygge på meg, man kan høre det i bjeffingen. Den er voldsom, men den er ikke likevel ikke oppe på det nivået som forteller at hunden er en dreperhund. Det kan være jeg tar feil og derfor går jeg videre og den forstummer nesten med det samme.

Jeg kommer opp i høyden, det er deilig fuktig og grønt over det hele, som en sval dag i tropene, til høyre skyter trærne opp fra sluket, grønnvåte tunge grener, man kan ane kanten mellom dem og sluket, en ujevn mørk sprekk, man skal være forsiktig, på høyre side dukker hjørnet av eiendomen til hundeeieren opp, med offentlig bratt trappe ned, den har jeg en gang gått opp, men denne gangen krysser jeg det sporet jeg den gang gikk, og går i den nordlige ytterkanten av skogen, jeg går på et deilig løvteppe og følger stien helt frem til veien hvor jeg gikk av, bare hundre meter lenger øst, på andre siden av tennisklubben. Jeg snur igjen og går tilbake, men ikke helt tilbake, for midtveis er det en avstikker som fører nedover og jeg kommer snart ned til der hvor den bratte offentlige stien som jeg har gått før møtes og igjen er jeg tilbake nede blant eiendommene, jeg går på tvers. Jeg går over mot skutehavnen, vannet ligger blikkstille, noen barn leker gjemsel, en av dem roper fra tårnet på en av båtklubbene, de andre sier at han skal holde seg for øynene og telle til ti, men han sier han vil gjerne følge med. Et gammelt par holder hender og går langs marinaen, hvor de svenske, tyske og norske båtene nå er dratt hjem og bare da fastboendes båter ligger, dog , noen av dem er allerede dratt opp og står på stativ, der hvor bobilene i sommer har stått, det er stadig en bobil igjen, men nå er båtene i flertall. Snart vil stedet være full av båter igjen. Så går jeg hjem.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.