En tur på tvers

Jeg har nå bodd i Ebeltoft i åtte måneder og har begynt å gå på tvers. Byen er avlang og ligger i nord-sørlig retning, med Ebeltoft-bukten mot vest og skogen mot øst. Huset vårt ligger i vest-østlig retning, så det er veldig lett å orientere seg. Men byens plassering på langs, gjør også at hovedveiene går i sør-nordlig retning, med gamlebyen i sentrum. Det er derfor lett å bare gå frem og tilbake. Så på en kveldstur i går, gikk jeg fra ved Ebeltoft Tennisklubb ved Skansen. En sti forsvinner inn under bladene på et stort tre og jeg ville gjerne se hvor den førte. Den førte forbi på nedsiden av tennisbanene og jeg kom ned i sluket, som jeg har sett ovenfra tidligere. Det er et ordentlig sluk og man skulle tro det var laget av en stor metoritt en gang i veldig gamle dager. Jeg har ennå ikke lest meg opp på Skansen, men det skal jeg.

Jeg kommer helt ned i sluket, det har regnet stille hele dagen, men nå har det endelig lettet og lyset presser seg frem der oppe i bladverket, men her nede er det likevel mørkt. Jeg kan se en sti gå inn i sluket og en forsvinner mot vest og en går oppover igjen på andre siden av sluket, i østlig retning, der går jeg oppover og det er kanskje den aller bratteste stien jeg har gått i Danmark, på venstre side er et dårlig vedlikeholdt hegn, mellom to påler er det bare hengt opp to biter med tau, så det skal vises at på andre siden er det privat grunn, man kan se det er sti på den siden, men jeg fortsetter å gå oppover. Det kommer plutselig en grovmunnet bikkje, stor og muskuløs og svart og den liker meg ikke. Jeg har aldri vært redd hunder og når jeg står og ser på det svake hegnet han står bak og brølebjeffer mot meg med kraftig hode og kropp, tenker jeg at det nok er lett for den å hoppe over og at jeg kanskje burde være litt redd. Men det er ett eller annet med hunder som er store i kjeften, også de store, jeg kan høre eieren utålmogid be dem komme der nede på eiendommen bak krattet, jeg tror bare ikke den har mot til å begynne å tygge på meg, man kan høre det i bjeffingen. Den er voldsom, men den er ikke likevel ikke oppe på det nivået som forteller at hunden er en dreperhund. Det kan være jeg tar feil og derfor går jeg videre og den forstummer nesten med det samme.

Jeg kommer opp i høyden, det er deilig fuktig og grønt over det hele, som en sval dag i tropene, til høyre skyter trærne opp fra sluket, grønnvåte tunge grener, man kan ane kanten mellom dem og sluket, en ujevn mørk sprekk, man skal være forsiktig, på høyre side dukker hjørnet av eiendomen til hundeeieren opp, med offentlig bratt trappe ned, den har jeg en gang gått opp, men denne gangen krysser jeg det sporet jeg den gang gikk, og går i den nordlige ytterkanten av skogen, jeg går på et deilig løvteppe og følger stien helt frem til veien hvor jeg gikk av, bare hundre meter lenger øst, på andre siden av tennisklubben. Jeg snur igjen og går tilbake, men ikke helt tilbake, for midtveis er det en avstikker som fører nedover og jeg kommer snart ned til der hvor den bratte offentlige stien som jeg har gått før møtes og igjen er jeg tilbake nede blant eiendommene, jeg går på tvers. Jeg går over mot skutehavnen, vannet ligger blikkstille, noen barn leker gjemsel, en av dem roper fra tårnet på en av båtklubbene, de andre sier at han skal holde seg for øynene og telle til ti, men han sier han vil gjerne følge med. Et gammelt par holder hender og går langs marinaen, hvor de svenske, tyske og norske båtene nå er dratt hjem og bare da fastboendes båter ligger, dog , noen av dem er allerede dratt opp og står på stativ, der hvor bobilene i sommer har stått, det er stadig en bobil igjen, men nå er båtene i flertall. Snart vil stedet være full av båter igjen. Så går jeg hjem.

Å skrive Nørrebrogade

Nørrebro station er i en sørgelig forfatning og det understrekes av trafiklyset, selv om det nok er en nyere affære.

Jeg er i gamlebyen og på gamle tomter. Nok en gang går jeg fra Nørrebro Station til Dronning Louise-bro. Ideen er at jeg skal beskrive gaten på en eller annen måte. Det er måten som er det interessante, det tekstuelle, hvilke muligheter er det for å beskrive en gate? Det er jo ikke en ny idé, men her mener jeg hvordan beskrive det jeg føler er gatens atmosfære. Gater har til forskjell fra byer, en meget konkret identitet og egenart. En by er det mer abstrakt med, et par kodeord, et par vage bilder, med nødvendighet må de være vage, og klenge seg til det viktigste: Navnet: Stockholm, New York, Barcelona, London, Paris, Berlin, Budapest, Wien, Roma, Napoli, Oslo, Tokyo, Oberwölz Stadt.

Dette er andre gangen jeg går Nørrebrogade med dette formålet. Denne gang gikk jeg bevisst i et meget rolig tempo, langt roligere enn standardrytmen. Det var i ti-tiden, så solen var skarp og lå seg på skrå i denne første del av gatepartiet, relativt få mennesker på gaten, det var nok flere for to timer siden. Inntil Sankt Stefans Kirke gikk jeg på venstre side av gaten.

En hemmelig tilfeldighet

Lorentz Dietrichson (Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson blant venner) ble født 1. januar 1934 i Bergen og døde 6. mars 1917 i Oslo.

 

Hvor begynner fortellingen? Arne våkner, men fortellingen har ingenting å gjøre med at han våkner eller at katten snuser på en støvdott eller at solen trenger seg inn i rommet hver gang gardinen letter på sløret. Det handler bare om Arne. Å la en fortelling begynne er ganske vanskelig, synes jeg. Tennpluggen ligges ofte veldig nær de første ordene i teksten, som et bananskall fire meter lenger nede i gaten fra der hvor personen begynner å gå. Først hadde jeg tenkt at Arne fikk et brev. Han kunne selvfølgelig få brevet fire kapitler ut i teksten, men det er ikke bare bare å gjøre det på den måten, for hvis de fire kapitlene ikke førte frem til brevet, er det å lure leseren. Et brev gir jo helten også en reaksjon i stedet for at han aksjonerer – «Oi, et brev! Hm …». Også konelone og stillingen i BT er noe som presser Arne til å reagere, riktignok i det populære media res, som jeg ikke er fan av. Så foreløpig er min løsning at fortellingen begynner ved en tilfeldighet. Tilfeldigheter er veldig vanskelig å bruke fordi det som oftest vises veldig tydelig hvilke jobb de har – å pushe plottet eller karakterene fremover – og dermed fremstår som mindre sannsynlige og henleder oppmerksomheten på han eller hun som sitter der med fjærpenn og tungen ut av munnen og finner ting opp. Men jeg tenkte, at hvis jeg bruker en tilfeldighet helt i begynnelsen, faktisk skjer den før teksten begynner, så er den hele årsaken til at tingene begynner. Altså pushes både plot og karakter, men med den forskjell at det hele pushes i gang, ikke videre fremover. Hvis denne tilfeldigheten ikke hadde skjedd, ville alt fortsette som før.

Tilfeldigheten er denne: Det nevnte bildet som han faren til sønnen i trappeoppgangen meget søkt gjorde Arne oppmerksom på (når skjer sånt?) faller i stedet ned fra veggen, bak kommoden (som også kan brukes plot-messig, altså kommoden), men det merker ikke Arne, når han oppdager det, vet han ikke når det skjedde. Det kunne ha vært i sted (jeg synes jeg hørte noe), for et par dager siden (da jeg hengte opp klær) eller for lenge siden (det kan ha vært et år siden for det jeg vet, jeg ser jo aldri på det bildet). Så vi vet ikke når fortellingen begynte, men den neste episoden kjenner vi jo og det er når Arne oppdager at bildet er falt ned. Jeg er ganske godt fornøyd med denne tennpluggen inntil videre. Spørsmålet nå er hvor lang tid jeg skal gå fra Arne våkner til han oppdager at bildet er falt ned. Hvis han går ut og pisser og oppdager det på vei tilbake, synes jeg ikke atmosfæren og hverdagen til Arne har gitt et godt nok bidrag til fortellingens form. Men tar det for lang tid, vil leser begynne å revidere alt som er lest frem til denne hendelsen, for å se om den ikke skulle sees i et annet lys og glemme fremdriften etter at Arne har funnet ut at bildet er falt ned bak den tunge kommoden.


På parkeringsplass

Så er jeg altså kommet til denne parkeringsplassen jeg inntil noen minutter siden, ikke visste eksisterte (big deal) og har slått av motoren. Vi skal være her i ti minutter, så jeg vil ikke betale, men nettopp derfor er det en liten spenning eller nervøsitet, for det kan jo være at en ansatt banker på vinduet med sånn bøyd pekefinger og vil at jeg skal rulle ned vinduet. Trykke på knappen som senker vinduet, er vel mer korrekt formulert. Så veldig nervøs er jeg jo ikke. Akkurat det har blitt bedre med alderen, man føler økende pondus og kanskje mer kranglevoren også, ikke komme her og komme her, liksom. Men aller helst skulle jeg i slike situasjoner vært mer en sånn Zorba-type, som ikke slipper sånne tema inn i hjernen i det hele tatt og bare ler med ru latter av alt sånt tøys som gjør narr av livet.

Arne og surrealismen

3. mai 2017 laget jeg en surrealistisk Arne-skisse. Skissen minner om konelone-skissen i den forstand at Arne allerede har mye familiært-psykologisk besvær med kona eller dama, som forlater ham etter 17 år, men i skissen har han ikke drukket en dråpe, så den kan egentlig både vippe mot lonekone-Arne og sovet godt-Arne karaktermessig, selv om sovet godt-Arne nå er planlagt1 som en ensom ulv med styr på tingene (det er vel ingenting i veien for at den surreale Arne som presenteres i skissen den 3. mai er sovet godt-Arnes fortid? At den viser hvordan han har blitt? At den psykologiske skavanken OG hans ryddige sovet godt-liv skyldes denne fortidens harde prøvelser (kroppsdeler som faller av)? I alle fall synes jeg det surreale er befriende og ganske morsomt. Teksten må overholde reglene for opplevelsen av den, kontrakten med leseren, men andre regler trenger man ikke å overholde.

Arne 2

Den varme morgenbrisen rusker lett i de lyse gardinene så det glimter med sollys over dynen og oppetter kommoden og tapeten. Arne rører på seg. Han smiler i søvne og snur seg rundt mot veggen. De neste minuttene er stille. Så våkner katten i fotenden. Den hopper ned på gulvteppet og snuser på en gjenglemt støvdott. Med ett snur den hode mot vinduet. En fugl synger i treet utenfor. Arne snur seg igjen og denne gangen åpner han øynene, med et smil om munnen, for han har sovet godt. Han strekker seg så høylytt, at katten hopper forfjamset bakover, stadig med stive ører og en alvorlig mine om snuten. Igjen kikker den mot vinduet. Arne sier «god morgen» til katten, men den enser ham ikke. Arne setter seg opp i sengen og gnir seg i øynene. Han hadde drømt noe merkelig noe, men det var allerede glemt. Heldigvis.


Denne Arne har ingen gjenglemt kone Lone i Tromsø, så mye er sikkert. Fungerer det? I alle fall vil jeg heller ha denne Arne enn han som er fyllesjuk og selvmedlidende. Da går det liksom fra kjipt til dramatisk. Her går det fra god søvn til dramatisk, det er mer dramatisk. Jeg hadde tenkt å la Arne 2 være veldig veldig veldig veltilpasset, så jeg er litt usikker på det siste «Heldigvis», det ser ut som jeg her har lurt inn en skjult psykologisk skavank. Det kan jo brukes senere og det kan gjøre karakteren mer realistisk, hvis jeg ikke gjør ham veltilpasset i den forstand at han er mister mainstream, men at han kjører hundre prosent sitt eget løp, om enn han vil av mange oppleves som en loner eller ensom ulv. Men det er jo bare fordi han ikke har kone Lone eller andre ting som holder på ham. Faktisk tror jeg jeg gjør ham til oversetter, ikke fordi han ligner meg, mitt verste bilde av meg eller mitt beste bilde av meg, men fordi det vil gjøre ham temmelig selvstendig, hvis han bare bor med sin katt i en leilighet i Sandviken med utsikt til Askøy.

Synoptiske fnugg


Arne har nettopp mistet jobben som journalist i Bergens Tidende og er i skilsmisseforhandlinger med sin gravide kone Lone, (som er reist til hjembyen Tromsø) og har en hamrende vond hodepine etter å ha drukket for meget sprit i flere dager.
Han har et bilde av en mann som blir servert på en resturant, det er det eneste han har fra sin far, som han aldri har møtt og som hans mor kunne fortelle med stor innlevelse, var et stort dansk svin. Bildet må være fra før første verdenskrig etter moten å dømme. Det står ingenting bakpå bildet. Det henger i en ramme over kommoden i gangen. Det ringer på døren. Utenfor står to personer som samler inn penger til pengeaksjonen, sikkert far og sønn, de smiler sprekt og gutten vifter med børsen for å vise hvorfor de har ringt på. Arne er for dårlig til å takke nei og sier vent litt og kan høre faren snakke og sønnen le og humre. Han finner en femtilapp og putter den i børsen som sønnen strekker med fram med strak arm. Arne forstår ikke hvorfor han selv skal presse pengene ned i børsen og hvorfor sprekken er så trang. Faren sier noe lattermildt, men Arne hører ikke, han sier heller ikke noe. Mannen gjentar det han har sagt og så sier de begge farvel og Arne lukker døren. Og da går det opp for Arne at faren i gangen hadde sagt noe om bildet bak ham, bildet av mannen fra før første verdenskrig og før han vet ordet av det, har han åpnet døren igjen, de to stanser i trappen opp mot andre etasje og snur seg mot ham. Arne spør hva det var han hadde sagt om bildet. Sønnen ser alvorlig opp på faren, som på sin side breder ut et flott smil og det kommer noe empatisk i blikket, og han går ned igjen på avsatsen og sier at «Det var et flott bilde fra Hotel d’Angleterre» For det er vel derfra? Arne sier at det vet han ikke, men hvor er det hotellet? Mannen forteller hva han heter (Ole Jørgensen Sandes) og hva han arbeider med (bank) og at han bor på Paradis (hvorfor samler han inn penger på Møllenpris?) og at han har et gammelt fotoalbum som han arvet etter sin far og som inneholder bilder fra en reise til København i 1921 og de bodde på det hotellet og to av bildene er nesten tatt fra samme sted som det bildet på veggen der, samme bordene, samme bakgrunn, det må være det samme stedet. Arne angret på at han åpnet døren når han lukker den igjen. Herregud. Arne spiser tre smertestillende og går til sengs igjen.
Senere er han bedre og begynner å tenke på bildet i gangen. Hans biologiske far var dansk, men hans far var Tore Skogen, morens andre ektemann, som hun ennå levde sammen med i Torrevieja i Alicante i Spania. Hun var enebarn og hennes foreldre var døde flere år før han ble født. Han hadde truffet Tore Skogens bror Alf-Ivar, som var nesten tyve år eldre enn Tore og sikkert død nå. Men Skogen hadde heller aldri snakket om familien sin, som bodde i traktene rundt Hamar på Østlandet. Mor kunne ikke fordra østlendinger, de stygge dialektene, bortsett fra Tore da, selvfølgelig, selv om også han ofte hadde fått passet sitt påskrevet i løpet av Arnes oppvekst. Moren hadde en tante på Stord som het Anna, men Arne hadde ikke sett et bilde av henne engang.
Dette var tanker som døste i hodet til Arne etter at han våknet rundt midnatt. Han har begynt å røyke igjen, også på sengen. Han setter seg opp og tenner en sigarett, han burde ha skiftet sengetøy for flere måneder siden. Han bruker kaffekoppen fra i morges til askebeger. Han går på do og driter ordentlig. Han trekker kaffe og henter bildet og setter seg ved kjøkkenbordet, han er kvalm, han nipper til kaffen og ser på bildet. Han burde ikke drikke så mye kaffe.

De første tre fire setningene i begynnelsen er et forsøk på å lage et synopsis eller første punkt i en outline, men så ramler det hele bare inn i detaljer, som utvikler seg sånn passe lett inntil side 29 og stanser opp eller rammer veggen eller blir kjedelig. Det fine med dette forsøket, er at det gikk opp for meg én ting som jeg gjør feil eller som jeg ikke lenger ønsker, jeg ønsker ikke å være så smart og impresjonistisk lenger. Jeg vil heller la tonen være dempet og stilsikker og fremdriverne i plottet skal ikke gå så hurtig frem eller være så tydelig tilfeldige (pengeaksjonsfaren). Selvfølgelig er det sørgelig at jeg da må kille mine darlinger, som den beste setningen ovenfor – «Han går på do og driter ordentlig» – men det er prisen å betale. Hvis jeg har råd da, eller, hvis jeg kan gjøre noe annet. Det er jo ikke sikkert det. Men det ovenfor hadde vært bedre hvis Arne var en stillferdig person med mer enn gjennomsnittet god orden på både leiligheten og livet sitt, et enkelt liv, med enkle rutiner, og så ad en naturlig tilfeldig vei (ikke pengeaksjonsfaren) ville bildet på veggen over kommoden i gangen tiltrekke seg oppmerksomhet, men bare litt, og sømløst, bare som en nyanse og biting i stilsikker fremlegging av en persons stille morgenrituale eller noe. Så ville det gå kanskje to kapitler som ville gi mye forshadowing og vise Arnes karakter før det igjen dukket opp noe sømløst tilfeldig som bygget videre på den første sømløst tilfeldige tingen om bildet over kommoden. Hvem er nå han mannen på bildet, ville leserne tenke spent og glemme å drikke kaffen, sånn at den blir kald og de må gå ut på kjøkkenet og trekke ny. For det er et eller annet med han der kjedelige fyren, det er sikkert og visst. Ingen skriver om kjedelige typer som bare er kjedelig (men nå må det faen med skje noe her, ellers gidder jeg ikke lese lenger, drittbok).

Dum idé

Et kort blikk på danske kunsthistoriebøker, viser at navismen er sterkt til sted når jeg funderer på om det er mulig å ta utgangspunkt i personer hvis jeg skal følge danske og norske forhold fra rundt år 1000. I alle fall når det gjelder kunstnerne selv. Det begynner å dukke opp noen mestre i siste halvdel av 1400-tallet, men veldig få data og kildekritisk veldig usikkert på om de faktisk står bak de mesterverkene de tilskrives. Jeg får heller se på makten, Svend Estridsen, kirkebyggeren, eller munkeordner som oppførte klostre.

Idé

Å følge Danmarks og Norges historie fra år 1000 gjennom et fokus på kunsten, hvor perspektivet på denne kunsten, er personer som var viktige i forbindelse med å skape kunsten og som vi har data om. Det politiske vil jo under alle omstendigheter være til stede, både fordi makten var avgjørende i forhold til den kunst som ble skapt, men også fordi materialet fra eller om de maktfulle er det som best har klart tidens tann.

I hvor stor grad er det mulig å finne materiale online? Hvis man skal ned på det personlige og detaljerte, er det ofte nødvendig å bevege seg bort fra kunsthistoriebøker, som må vekte hver bokstav.

Hvem er den første personen som dukker opp? Er det et kongsemne eller en kunstner eller en prest?