En tur på tvers

Jeg har nå bodd i Ebeltoft i åtte måneder og har begynt å gå på tvers. Byen er avlang og ligger i nord-sørlig retning, med Ebeltoft-bukten mot vest og skogen mot øst. Huset vårt ligger i vest-østlig retning, så det er veldig lett å orientere seg. Men byens plassering på langs, gjør også at hovedveiene går i sør-nordlig retning, med gamlebyen i sentrum. Det er derfor lett å bare gå frem og tilbake. Så på en kveldstur i går, gikk jeg fra ved Ebeltoft Tennisklubb ved Skansen. En sti forsvinner inn under bladene på et stort tre og jeg ville gjerne se hvor den førte. Den førte forbi på nedsiden av tennisbanene og jeg kom ned i sluket, som jeg har sett ovenfra tidligere. Det er et ordentlig sluk og man skulle tro det var laget av en stor metoritt en gang i veldig gamle dager. Jeg har ennå ikke lest meg opp på Skansen, men det skal jeg.

Jeg kommer helt ned i sluket, det har regnet stille hele dagen, men nå har det endelig lettet og lyset presser seg frem der oppe i bladverket, men her nede er det likevel mørkt. Jeg kan se en sti gå inn i sluket og en forsvinner mot vest og en går oppover igjen på andre siden av sluket, i østlig retning, der går jeg oppover og det er kanskje den aller bratteste stien jeg har gått i Danmark, på venstre side er et dårlig vedlikeholdt hegn, mellom to påler er det bare hengt opp to biter med tau, så det skal vises at på andre siden er det privat grunn, man kan se det er sti på den siden, men jeg fortsetter å gå oppover. Det kommer plutselig en grovmunnet bikkje, stor og muskuløs og svart og den liker meg ikke. Jeg har aldri vært redd hunder og når jeg står og ser på det svake hegnet han står bak og brølebjeffer mot meg med kraftig hode og kropp, tenker jeg at det nok er lett for den å hoppe over og at jeg kanskje burde være litt redd. Men det er ett eller annet med hunder som er store i kjeften, også de store, jeg kan høre eieren utålmogid be dem komme der nede på eiendommen bak krattet, jeg tror bare ikke den har mot til å begynne å tygge på meg, man kan høre det i bjeffingen. Den er voldsom, men den er ikke likevel ikke oppe på det nivået som forteller at hunden er en dreperhund. Det kan være jeg tar feil og derfor går jeg videre og den forstummer nesten med det samme.

Jeg kommer opp i høyden, det er deilig fuktig og grønt over det hele, som en sval dag i tropene, til høyre skyter trærne opp fra sluket, grønnvåte tunge grener, man kan ane kanten mellom dem og sluket, en ujevn mørk sprekk, man skal være forsiktig, på høyre side dukker hjørnet av eiendomen til hundeeieren opp, med offentlig bratt trappe ned, den har jeg en gang gått opp, men denne gangen krysser jeg det sporet jeg den gang gikk, og går i den nordlige ytterkanten av skogen, jeg går på et deilig løvteppe og følger stien helt frem til veien hvor jeg gikk av, bare hundre meter lenger øst, på andre siden av tennisklubben. Jeg snur igjen og går tilbake, men ikke helt tilbake, for midtveis er det en avstikker som fører nedover og jeg kommer snart ned til der hvor den bratte offentlige stien som jeg har gått før møtes og igjen er jeg tilbake nede blant eiendommene, jeg går på tvers. Jeg går over mot skutehavnen, vannet ligger blikkstille, noen barn leker gjemsel, en av dem roper fra tårnet på en av båtklubbene, de andre sier at han skal holde seg for øynene og telle til ti, men han sier han vil gjerne følge med. Et gammelt par holder hender og går langs marinaen, hvor de svenske, tyske og norske båtene nå er dratt hjem og bare da fastboendes båter ligger, dog , noen av dem er allerede dratt opp og står på stativ, der hvor bobilene i sommer har stått, det er stadig en bobil igjen, men nå er båtene i flertall. Snart vil stedet være full av båter igjen. Så går jeg hjem.

På parkeringsplass

Så er jeg altså kommet til denne parkeringsplassen jeg inntil noen minutter siden, ikke visste eksisterte (big deal) og har slått av motoren. Vi skal være her i ti minutter, så jeg vil ikke betale, men nettopp derfor er det en liten spenning eller nervøsitet, for det kan jo være at en ansatt banker på vinduet med sånn bøyd pekefinger og vil at jeg skal rulle ned vinduet. Trykke på knappen som senker vinduet, er vel mer korrekt formulert. Så veldig nervøs er jeg jo ikke. Akkurat det har blitt bedre med alderen, man føler økende pondus og kanskje mer kranglevoren også, ikke komme her og komme her, liksom. Men aller helst skulle jeg i slike situasjoner vært mer en sånn Zorba-type, som ikke slipper sånne tema inn i hjernen i det hele tatt og bare ler med ru latter av alt sånt tøys som gjør narr av livet.

Lesevaner

Jeg har i nå mange år vært klar over at mine interesseområder med hensyn til det jeg leser er syklisk. Men jeg er ikke sikker på om det er den samme rekkefølge som går igjen i hver etappe. Jeg har ofte tenkt på å føre logg for å se om det er korrekt. Min bokhylle viser lett hva det er jeg er interessert i og grovt sett er det «historie» og «kunst», eller «historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur», hvis de to sistnevnte områdene skal stå for seg selv. Men jeg har også et par andre kategorier som går delvis på tvers av de nevnte, og det er «nordisk» og «europeisk». Sistnevnte kan ha verden inkludert til visse tider og «norden» kan ofte bare være «Norge» og kanskje oftere, «Vestlandet» eller «Hordaland» og innenfor «Historie > Middelalder», har også «Bergen» sin egen lille kategori, noen ganger under «Nordisk», men oftere under «Europa».

Et av de største områdene, hvis bokhyllemetre skal telle, er «København». Dette er også et tverrgående tema, som kan ligge under alle de tidligere nevnte kategorier («historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur») eller oftere, som en fellesnevner for disse. Det er også diagonale kategorier, hvor den største, i hyllemeter, er «danske i roma» (også nordmenn, men de var få før Bjørnson og Ibsen). Den kategorien inneholder for det meste bøker om københavnske kunstnermiljøer og deres forhold til «Roma» og de fleste er relatert til den danske gullalder i første halvdel av 1800-tallet, selv om jeg i de siste årene har vært mer interessert i et mer utvidet nordisk forhold til Roma og Italia i tiden etter 1870. Også her er det kunstnerne jeg er mest interessert i, dog, etter 1888 blir kunstnere og litterater like interessante, også i samtidens egne øyne, hvor kunstnere og litterater er venner, noe de ikke var i den grad i første halvdel av århundret, hvor litterater tilhørte overklassen, mens malerne lå lenger nede på rangstigen, bortsett fra Thorvaldsen, som var en stor dansk billedhugger i Europas øyne og dermed også noe borgerskapet og hoffet i noe provinsielle miljøet bak voldene i København ønsket skulle kaste glans over dem.

En annen kategori som er kommet sterkt de tre siste årene, er modernismen. Den kom nok snikende, etter hvert som min interesse for historie kom opp mot siste del av 1800-tallet. For ti år siden holdt mine interesser for historie seg ennå i området øst for og rundt Middelhavet, med en særlig forkjærlighet for sumerere og fønikere. Interessen for dem går helt tilbake til mine studier i religionsvitenskap på nittitallet. Modernismen er for meg tiden fra etter første verdenskrig til 1980. Åttitallet er mitt oppveksttiår og da var postmodernisme og aids og Ronald Reagen og Arne Treholt viktig. Nå som vi seiler ut i fremtiden, har modernismen blitt en tydelig og interessant kategori. Også den suser på tvers av andre kategorier, spesielt «historie», «litteratur» og «kunst» og nesten kun innenfor «Nordisk», selv om referanserammen naturlig blir «Vesten».

Akkurat nå er «middelalderen» en viktig kategori og den er også en diagonal kategori, i det den med base i «historie» omfatter både «Norden» og «Europa» synkront, er den også hektet på min interesse for modernismen, i den forstand at jeg er interessert i hvordan man rundt første verdenskrig behandlet nasjonal middelalder i kunst og litteratur i Norge. Middelalderen er også relatert til en kategori jeg ennå ikke er kommet inn på, nemlig «religion». Som religionsviter av utdanning, har denne vært med meg veldig lenge. Den er underlagt «historie», men også en mer personlig, terapeutisk kategori with no name, kanskje den kan hete «åndelighet», hvor det er spesielt buddhistiske ideer og kristen mystikk som råder grunnen, men et kanskje like så viktig område er «religiøs kunst», som jo må ligge under kategorien «kunst», men som i sin natur ofte kobles til «åndelighet», noe også annen kunst og i det hele tatt nesten samtlige kategorier kan.

Det er en helt umiskjennelig følelse å komme fra et «europeisk» eller «genrelt» tema og til en konkret «nordisk» et. Å lese om vakre ting i Firenze eller et essay av Henry James er noe jeg setter stor pris på og hvis jeg kommer direkte fra noe traust norsk noe, føles det befriende som når man har satt seg på en kafé i Paris et par timer etter flyet er landet. Men det er også en fin følelse å komme fra «and» til «og». Det er ikke nasjonalromantikk eller noe sånt noe, men et eller annet er det, når jeg plutselig er på norsk eller dansk jord igjen, spesielt under kategorien «litteratur», men også når det gjelder «historie» og «kunst». Det er som om «og» også har billett til innenriksflytninger. Det er så mange ubestemmelige ting som begynner å summe rundt teksten og som ikke handler om det jeg leser.  No ser eg atter slike fjeld og dalar, det kan også sies på engelsk, men den kan ikke føres tilbake til dette ubestemmelige som suser inni én.

En nykommer som ennå ikke har manifistert seg i innkjøp av bøker, er «internasjonal politikk». Det er en fryd å lytte til podcaster som «Talking Politics» og lignende, det er inspirerende høyt analytisk nivå om den dagsaktuelle situasjonen og som påvirker oss alle. Når man begynner å følge med på internasjonal politikk og utenlandske podcast om samme, så gremmes man litt over dekningen av norsk og dansk politikk, hvor selv de beste analytikerne må invitere inn politikere og så går smella.

 

 

Provinsen

Den 7. juli skrev jeg et blogginnlegg om å være i provinsen (Fredericia), fire dager senere kom et hus vi hadde sett på i en boligportal tilbake på nettet med ny megler og den 8. desember flytter vi inn i det. Jeg har bare skrevet en liten notis om en bok mellom den posten og denne. I forrige uke kjøpte jeg en bil.

I provinsen

For en som har levd ved Ringvej 2 i København i snart en mannsalder, oppleves det som en kontinuerlig stillhet at den ikke er der. Jeg kan ikke høre den i København heller, men når den ikke er der, er stillheten øredøvende. Her synger fuglene lystigere enn i Sydhavnen, det vil jeg vedde på. Det kan selvfølgelig skyldes evnen til individuelle fugler eller forskjellige arter (jeg er ingen ekspert). Men mon det er stillheten som gjør kvitteret deiligere eller fraværet av urbane kråker og skjærer? At vi bor i et lite hus med en liten hage og det er sommer og hagedøren er åpen hele tiden, gir også en stillstand og ro som du ikke får i en leilighet ved ringveien.
Her er mye plass og få mennesker. Og her er bil. Her er færre butikker, men mer enn nok og så, er det lettere å kjøre, for her er ikke trafikk og parkering er det nok av, og det er nesten som å lure virkeligheten, for en som aldri har eid en bil og alltid handlet til fots eller syklet, å plassere tunge poser i bagasjerom og kjørte hjem og plassere varene uten å svette eller bruke muskler. Man føler seg nesten skamfull bak et dovent smil, akk, dette er det lettere livet, tenker jeg og trekker opp en øl og hilser på naboen. En stripet katt smyger seg langs hekken, eplene begynner å modnes, en gressklipper klipper gress, det er fluer i vinduskarmen, i postkassen ved veien ligger naboens avis med en hilsen skrevet med kulepenn øverst i høyre hjørnet, solen skinner fra en foreløpig blå himmel, langt borte tuter toget og jeg sitter i skyggen og leser om boligboblen i København.

Navlebeskuende ansatser

Etter at jeg skrev notisen med den manierte overskriften «Hverdagens topografi» i går etter lunsj, bladde jeg litt i boken «Da litteraturen blev moderne» av Malcolm Bradbury og der begynte et av kapitlene med en beskrivelse av Ervin Goffmanns klassiker «Presentation of Self in Everyday Life», som jeg leste da jeg gikk på Sosiologi i Bergen og som faktisk ennå står i bokhyllen min – en av de få fra den gangen. Så den er nå pustet støv av og kommet inn på listen over bøker som får oppmerksomhet for tiden. Den ble på en måte litt relevant fordi jeg ennå hadde noen tanker om hverdagen oppe i hodet og fordi det å skrive på en notatblokk som egentlig ikke ligger nede skuffen, men som i praksis er tilgjengelig for taxisjåfører i f.eks. Mumbai, i deres lunsj, hvis de har Internett-forbindelse og trykker på Google Translate-knappen, så ble Goffmanns bok litt relevant. At ingen leser det jeg skriver akkurat nå, er mindre interessant, men ville jeg skrive annerledes hvis jeg visste at ingen kunne lese det? Dette er jo i sjangeren navlebeskuende ansatser, og det får meg til å tenke (det får meg til å tenke?!) på den noe ambisiøse tittelen Carsten Jensen ga en reisebok for mange år siden – «Jeg har sett verden begynne», som ble kritisert av en kritiker som kalte den for «Jeg har sett min navle vokse».1 På en av de første sidene i Goffmans bok, siteres en side fra en roman om en fyr som er på stranden, han heter Preedy. Det er mulig jeg sender den ut i de kommende dagene, som en liten bonus til alle mine lesere der ute [les den her].

Hverdagens topografi

Jeg setter mer og mer pris på hverdagen. Ikke fordi den blir mer og mer … spennende? Jeg vet ikke om den som sådan endrer seg i det hele tatt. Det er  blitt mer av den, for den består jo av de daglige rutinene, i  min bok. Etter at jeg fikk barn, har det etablert seg tydeligere og mer absolutte rutiner i heimen. Så det er mulig at min lovsang til hverdagen, egentlig bare er en form for kapitulasjon eller som de pragmatiske sier; å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg likte å være utflytende og ustrukturert, da jeg var yngre og identifiserte meg opp mot det jeg kalte for «det bestående». Men jeg kan da i bakspeilet se at jeg også den gang hadde en god porsjon bondevett og at jeg hadde behov for en ordentlig hverdag som bakgrunn for de mer kaotiske elementene jeg var så glad i.

Hverdagen er tydelig. Eller ganske tydelig. Og den er ventet. Den er noe jeg kan forbedre, kanskje med tiden perfeksjonere. Og derfor er det mye i den jeg kan glede meg til og glede meg over. Det er også i hverdagen jeg kommer nærmest øyeblikket, å leve her og nå.

Joggetur

På joggetur den 28. februar 2017. Bildet er tatt i Valbyparken i retning Tippen og Ørestaden.

Etter timesvis ved skjerm og tastatur, liker jeg å dra på meg joggeutstyret, vinterversjonen inkluderer hue, hansker og sjal, og ta meg en tur gjennom Valbyparken og Tippen. Det er en fin rundtur som tar ca. 30 minutter.

Både Valbyparken og Tippen er gamle søppelhauger som har blitt til rekreasjonersområder. Valbyparken, som egentlig ikke ligger i Valby, men i Sydhavnen, og som vi derfor mener burde hete Sydhavnsparken, var søppelhaug mellom 1913 og 1937. I 1939 åpnet så parken, som ble fredet i 1966.

Tippen, eller Sydhavnstippen, er et naturområde i forlengelse av Valbyparken, hvor du kan støte på sauer av eksotisk utseende og området er mer «naturlig» enn parknaboen, her gror det vilt og fint. Hele dette området er en oppfylling og var altså vann tidligere. I gamle dager brente kommunen utbrukte trikkevogner her ute og det finnes en del materiale om det på Internett, som jeg vil vende tilbake til og behandle i en senere post. Man kjørte rett og slett vognene ut og brente dem og slapp dem ned i vannet. Ennå kan man se ting og tang stikke opp av grunnen på Tippen.

I går, da bildet ovenfor ble tatt, var det god gang i vinden, så jeg løp i motsatt retning av den jeg normalt tar (Tippen – Valbyparken). I horisonten lyser det fra toppen av høyhusene i Ørestaden.  Det er fire-fem av dem nå. For et par år siden, var Ferring International Center tegnet av Henning Larsen Architects og bygget i perioden 2000-2002. En flott bygning.

Med tog til Jylland

Det er ikke alltid til å forstå, hvordan det kan ha seg, at man alltid får det travelt når det nærmer seg det tidspunktet på morgenen, da man bare må komme seg ut av døren, hvis man skal rekke toget til Jylland. Jeg vet ikke om det er fordi vi stiller klokken for sent eller om det er en naturlov som sier at all den tiden vi har, vil vi bruke opp, inntil det er et kvart til vi bare må komme oss ut av døren, hvis vi skal rekke toget. Det siste kvarteret er alltid hektisk. Både min kone og jeg har et lite kart inni våre hoder, som har samme funksjon som lister, og i de siste femten minuttene, er det bare å samle punktene og se om de er gjennomført. Sokker og undertøy legges frem dagen før, men så har du de små tingene, en opplader til en tannbørste, en leke, søppel, strømmen, den boken, klærne som ennå henger til tørk i kjelleren, de tingene som venter på å slippe inn i hjernen, hvor er min mobil.

Men ut kommer vi, jeg først, med to store ryggsekker, en koffert og fire poser med søppel i en stor svart søppelpose, ned i bakgården, bort med søppelet, inn i parkeringsplassen for barnevogner, opp med Emmaljunga-overdelen, ned med en koffert, på med overdelen, to store ryggsekker dér, hvor min datter skal sitte om fire minutter, og så er det å få det hele ut av bakgården via den eneste utvei helt nede i den andre enden og så tilbake til hjørnet vårt, hvor de to kommer og  ut hoveddøren, barn opp i barnevognen, på med ryggsekker, videre går det til S-toget som skal kjøre oss inn til Hovedbanegården og toget til Jylland.

Så står alt stille mens toget seiler i en stor bue inn til Hovedbanegården. Der informerer vi Informationen at vi ikke får digitalt klippet i det digitale klippekortet vi for en måned siden kjøpte for mer enn to tusen kroner. De kommer med mange forslag, men de har jo fått pengene, så vi kommer ingen vei. De ber oss om å slette appen og innstallere den på ny og oppdatere, men mobilen er ikke kompatibel med den nye versjonen,  vi må snakke med bilettkontoret, vi henter først barnevognbilletten, men automatboksen forteller oss at barnevognsbilletten ikke finnes, det gjør heller ikke DSBs billettkontor, der er alt lukket og teipet igjen med plastposer og en liten lapp forteller om et provisorisk billettkontor et annet sted på stasjonen, vi går der, her åpnes døren av en dame med sånn konduktørhatt, hun forteller med vitende langsom stemme at det er nok riktig det der med barnevognbilletten, en eller annen feil, hun har inside information, vi må bare stole på at hun vet hva hun snakker om og hvis vi tar en billett i køen får vi nok den hjelpen vi skal ha og det får vi, men vi har ennå ingen billetter til toget og da vi kommer ned på perrongen og får fatt i en vaskeekte DSB-konduktør i uniform og hatt og det hele, anbefaler han oss at vi kjøper to billetter, siden vi ikke kan få brukt klippekortet vårt. Det var jo en veldig god idé, så vi kjøper til full pris to billetter og så går toget, tuut, tuut, vi er på vei til Jylland og turen går fint, tuut, tuut.

 

Søndagstur


Etter frokost og etter å ha lest nesten hele forordet i Romanticism an Antology, som jeg kjøpte samme dag som jeg avsluttet ti års studier på Universitetet i Bergen, som et adjø til akademia og en omfavnelse av romantikken, gikk jeg en søndagstur med familien på Vestre Kirkegård og Carlsbergbyen. Analogien er forresten samlet av Duncan Wu. Fortsett å lese «Søndagstur»