Idé

Å følge Danmarks og Norges historie fra år 1000 gjennom et fokus på kunsten, hvor perspektivet på denne kunsten, er personer som var viktige i forbindelse med å skape kunsten og som vi har data om. Det politiske vil jo under alle omstendigheter være til stede, både fordi makten var avgjørende i forhold til den kunst som ble skapt, men også fordi materialet fra eller om de maktfulle er det som best har klart tidens tann.

I hvor stor grad er det mulig å finne materiale online? Hvis man skal ned på det personlige og detaljerte, er det ofte nødvendig å bevege seg bort fra kunsthistoriebøker, som må vekte hver bokstav.

Hvem er den første personen som dukker opp? Er det et kongsemne eller en kunstner eller en prest?

Modernism and Christianity av Erik Tonning (Palgrave 2014)

Denne boken er en del av en serie som heter “Modernity and …” og er i et lite format, men langt fra uanselig. Erik Tonning skriver at denne boken er ment som en start på et nytt og viktig felt innenfor modernismeforskningen. Tonning mener at det ikke er mulig å studere modernisme uten å ta høyde for den store betydning kristendommen har hatt for utviklingen av modernismen, både som den store motstander og som et middel mot de negative aspekter ved det moderne samfunn som man opplevde på begynnelsen av 1900-tallet. Argumentet er at både motstandere av kristendommen, som Joyce og Wolf og positivt innstilte, gjerne konvertitter, som David Jones og T:S. Elliott, ikke så det nye og deres egen kunst uavhengig av kristendommen eller religion. De rent fiendtlig innstilte som Wolf, så kristendommen som en formidabel fiende og søkte å finne alternativer som ikke egentlig bestod i noe sekulær avmytologisert virkelighet, men hvor nye symboler, myter osv. ble forsøkt brukt. Tonning understreker at kristendommen kom til å stå som symbolet på det bestående samfunn for en rekke grupper, som sosialistene og okkultister.

David Jones
David Jones (Wikipedia)

I et spennende første kapittel tar Tonning Joyce og David Jones til behandling, hvor han argumenterer for, eller ymter at det kanskje kan være sånn at, de begge kan kalles for katolske modernister, selv om den ene skriver seg ut av sin katolske bakgrunn og den andre er konvertitt. Ideen er, at når det katolske er en så integrert del av deres kunst, så må den også kunne sees som en del av en katolsk modernisme. Jeg leste et par anmeldelser av boken skrevet av tunge fagfolk [i en perfekt verden hadde det her vært en fotnote og jeg vet hvor anmeldelsene befinner seg på maskinen, så det kan være den dukker opp] og kritikken var forbausende god og positiv, men den mente at Tonning ikke hadde grundig nok kjennskap til Joyce.

James Joyce
James Joyce (Wikipedia)

Hvis jeg husker rett, så var det kritiske punktet Tonnings analyser av Joyce innstilling til kristendommen, men for meg som ikke kjente denne anmelderen, var jeg usikker på om anmelderen mente at Joyce var faktisk mer positiv til kristendommen enn hva man normalt har ment eller om at han ikke var så positiv som Tonning fremstiller ham som.

Tok modernister som Pound, Elito og Auden i bruk gamle dogmer for å bøte på nye kriser? Det spørsmålet stiller Tonning i et kapittel som heter noenlunde dét på engelsk. Det interessante ved kapittelet, er ikke om svaret er neppe eller joda, men at Tonning viser hvor opptatt de var av religiøse temaer, og hvor spennende religiøsiteten til Eliot og da særlig Auden er, var. Jeg tror religionsvitere kunne ha stort utbytte av å analysere intelligente modernistiske kristnes tanker om religiøsitet og ikke bare selv fremstå som moderne i analysen av tradisjonelle kristne og på den måten støtte opp om det Tonning mener er forestillingen om modernismen som en motpol til religion og kristendom.

Samuel Beckett
Samuel Beckett (Wikipedia)

Kanskje det mest interessante og solide i analytisk forstand, er Tonnings grep om Samuel Becketts negative forhold til kristendommen. Uten på noen måte å bare tenke tanken om at Beckett er noe annet enn fundamentalt fiendtlig innstilt til kristendommen, viser Tonning Becketts store innsikt i kristen tanke. Samuel Beckett går så langt som å kalle kristen mystikk og ideen om natten fra Johannes av Korset for en ytterliggående form for håpet om noe bedre (det er alt hva kristendommen er for Beckett). For meg som ikke er en Beckett-kjenner, synes hans ekstreme negativitet også å fordre i sin motivasjon, en forestilling om at det er en sannhet bak alle de falske religiøse forestillingene og det er vel tankegods fra kristendommen skråstrek hellenismen? Men Beckett er jo ikke en nihilist, så det der må jeg kanskje lese meg opp på.

Modernism and Christianity Bokomslag Modernism and Christianity
Modernity and ...
Erik Tonning
Palgrave Macmillan
29. January 2014
Paperback
149

Erindringen om en mægtig personlighed: den norsk-islandske historiske tradisjon om Harald Hårfagre i et kildekritisk perspektiv. | Sverrir Jakobsson – Academia.edu

Denne lenken vil ligge på siden om online materiale om Harald Hårfagre. Jeg sendte ut en post med lenkene for en tid siden, men den vil jeg gjøre om til en statisk side.

Sverrir Jakobsson er for meg et nytt og spennende bekjentskap. Han er professor i historie ved Háskóli Íslands/Universitetet på Island. I denne artikkelen argumenterer han for at vi ikke kan forstå Harald Hårfagre uavhengig av historikerne på 1200-tallet og derfor må regne ham for en mytisk og legendarisk skikkelse. Et spennende punkt i hans argumentasjon, er at navnet «Harald» er dansk, så hvis han virkelig eksisterte, må han mest sannsynlig ha vært dansk. Det ville jo vært sensasjonelt, om det kom frem at dette var korrekt.

Artikkelen innledes med å behandle Harald Hårfagres viktige rolle blant norske og islandske historikere på begynnelsen av 1900-tallet. For de norske historikerne var han mannen som beskyttet nordmenn mot stormennene og innflytelse fra svensker og dansker. For islendingene var han tyrannen de frihetselskende islendingene frigjorde seg fra ved å utvandre til Island.

Artikkelen fremhever at ingen samtidskilder omtaler en Harald Hårfagre som Norges konge og rikssamler. Men det er én kilde fra 900-tallet som snakker om en norsk konge ved navn Harald (William av Malmsbury). Han forteller at kongen som heter Harald sendte et skip med gull til den anglo-saksiske kongen Æthelstan, som senere sagatradisjoner forteller at Harald Hårfagre sendte sin sønn til. Malmsbury og et par andre kilder, kjenner faktisk til en Harald Hårfagre, men han er i følge artikkelforfatteren identisk med Harald Sigurdsson Hardråde (ca. 1015 – 1066) som falt ved Stamford Bridge. Artikkelforfatteren mener at de mest sannsynlig må ha lært om denne Harald gjennom skandinaviske kilder, kanskje muntlige og at tilnavnet «Hardråde» mer sannsynlig kommer fra danske eller tyske kilder.

Det følger en meget detaljert kildekritisk gjennomgang, som altså kommer til den slutning at Hårfagre er i lag med kong Arthur og en legende, som, hvis han faktisk eksisterte, måtte ha vært danske.

HISTORISK TIDSSKRIFT, BIND 81, S. 213–230, © UNIVERSITETSFORLAGET
2002, «Erindringen om en mægtig Personlighed»
DEN NORSK-ISLANDSKE HISTORISKETRADISJON OM HARALD HÅRFAGRE I ET KILDEKRITISK PERSPEKTIV.

Lenken inneholder hele dette nummeret av Historisk tidsskrift. Artikkelen begynner på side 45 i pdf-filen som du kan laste ned.

Kilde: Erindringen om en mægtig personlighed: den norsk-islandske historiske tradisjon om Harald Hårfagre i et kildekritisk perspektiv. | Sverrir Jakobsson – Academia.edu

Harald Hårfagre online

Harald Halvdansson (født ca. 850 og død ca. 931-932)
Harald Halvdansson (født ca. 850 og død ca. 931-932)

Det er lenge siden forskningen mente det samme om Harald Hårfagre (gammelnorsk: Haraldr hárfagri) som Snorre Sturlason gjorde.  Nedenfor er en samling med lenker til nyere materiale på Internett om mannen. Han het egentlig Harald Halvdansson. Listen blir fortløpende oppdatert.


Generelle biografier

  1. Wikipedia norsk bokmål
  2. Norsk biografisk leksikon
  3. Store norske leksikon

Artikler

  1. Harald Hårfagre fra Vestfold?
  2. Harald Hårfagre − en vestlandskonge
  3. Harald Hårfagre og Danmark – 800–1050: vikingtid

Bøker

Harald Hårfagre og rikssamlinga | Halvdan Koht

 

 

Olav den Hellige i København

Olav 2 Haraldsson Den Hellige (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros)

Hvis du rusler fra Rådhuspladsen i København og innnover i den laaangsomme folkevandringen på Strøget, kommer du etter noen hundre meter til en åpen plass. Dette er Gammel Torv, eller rettere sagt, det meste til venstre er Gammel Torv og til høyre er Nytorv, som også er meget gammelt. Årsaken til at det skilles mellom gammelt og nytt, er at flere tidligere rådhus har stått ca. midt på plassen og fungert som et skille. Det siste gamle rådhus som stod her, er avmerket i bakken.
Gammeltorv er så gammelt at det mest sannsynlig har vært skueplass til selveste Olav den Hellige, den gang han kom til Sjælland og skulle få folk med seg i kampen mot Knut den Store. Det var i 1025 og dette er faktisk den første gangen København (mest sannsynlig) trer ut av forhistorien. For Saxo Grammaticus skriver i sin Danmarkskrønike at Olav den Hellige stevnet danske til ting for å svikte Knut den Store. Saxo sier ingenting om København, men han sier at Olav den Hellige la til ved øyene langs Øresundkysten og det må være alle de små øyene som tidligere lå utenfor København, men som nå er blitt en del av fastlandet, som Slotsholmen, som den gang het Stransholmen fordi den lå rett utenfor stranden som i dag kalles for Gammel Strand (man kan se strandformen i bygningsmassen i gaten).
Olav den Hellige mislyktes og flyktet til Helgeå da Knut den Stores skip dukket opp i horisonten. Men morsomt å tenke på at det var en kjent nordmann med i det man anser for å være første spor av København i historien.

Norske kunstnerhjem på kart

Jeg har lenge hatt lyst til å ta en bilferie og besøke kunstner- og dikterhjem i det ganske land. Her er et kart som jeg stadig er i gang med å lage. Hvis du har utfyllende informasjon eller ser noe som er feil, ville jeg sette stor pris på om du tok kontakt, slik at jeg kan rette opp i tingene. Jeg vil også sette pris på tilbakemeldinger fra folk som har opplevd noen av disse stedene. Og hvis noen tar denne turen før meg, så håper jeg dere forteller om den. Per i dag har jeg ikke helt tenkt på hva som skulle være den beste ruten hvis man vil innom alle stedene på kartet, men her igjen ville jeg bli glad hvis det er noen med topografisk erfaring som kan komme med forslag. Kartet vises best hvis du trykker på «Større kart»-ikonet øverst i høyre hjørnet av kartet.
God tur!

Tidvende av Arne Garborg (1877)

 

Det ser ut til, at literaturen vaar no er aat aa svinga inn paa ei ny leid. Ibsen hev «forandret signalerne», og Bjørnson stend like eins i eit vende; dette viser seg ikkje minst tydelegt i dei bøkerne som kom no sist: «Samfundets Støtter» og «Magnhild».

«Samfundets Støtter» er i ymse ting ulik dei andre verki av Ibsen. Det ser ut som den store «spyrjaren» er leid av aa riva no og vil vera med aa reisa, aa byggja. Um so er, vil det vera eit stort vende i diktarlivet hans. Men og eit faarlegt vende; for det var «tvilen som gjorde honom til skald»; slepper han den, so er det kannhende ute med diktaren. Men at han vinn seg fram med byggjande tankar er eit framstig, som vekkjer iminsto ynskje um, at skalden ikkje maa vera paa nedveg.

— Det samfundet, Ibsen i dette arbeidet skildrar, er eit samfund av heidrsmenn. Heidrsmenn av det kjende slaget, desse som «nyder almindelig anseelse» o. s. fr., og som sistpaa fær ein orden eller ei onnor premi. Samfundet deira er utanpaa blankt, men innantil heller krankt. Og med all si «samfundsstydjing» strævar dei for sig sjølve i grunnen; skal sanningi upp, so er det skralt stell, det meste: kalkslegne graver og rotenskap. Men seg imillom gjeng desse samfundsstytturne og gjøler kvarandre upp best dei kann. Og mest gjøler dei for storkulten, mynstermannen og fyregangsmannen, han som dei alle treng: konsul Bemick. Det sluttar med ei festleg tilstelling, der alle desse fagnamennerne fær premi: ein eit kaffistell av sylv, em ei gild tekstbok o. s. fr., og ein adjunkt, samfundsstøtte sjølv, held ein staseleg festtale, ei av dei som me kjenner so godt ifraa livet.

Men konsul Bernick er betre paa botnen enn ein skulde tru. Det snur seg so, at han fær augo upp for tomrøyvet og lygni i alt dette og i heile livet sitt; midt i festen stig han fram og fortel sanningi. Heilt ut og fraa fyrst til sist. Folk tagnar. Festen er slutt. Ljosi sloknar; konsul Bernick er utstøytt or «stytte»-laget.

Mot heile denne forlogne smaasamfunds fins-legdomen viser Ibsen fram — A m e r i ka. Folk er kannhende ikkje so smaapyntelege der; men so er dei meir ærlege, meir naturlege; sjølve den amerikanske humbugen er friskare enn den norske, som gjev seg ut for aalvor og sanning og mest trur paa lygni si sjølv. Og den byggjartanken, Ibsen her hev naatt fram til, er god um ikkje ny: at dei som held seg for samfunds styttur berre er samfunds reidskapar, og at det er «frihedens og sandhedens aand» som i røyndi er samfunds studnaden.

— Bjørnson hev me lika, for di han var ein frisk natur i varm samhug med livet og folket og med ei merkeleg fast tru paa Norigs framtid. No er han som so mange andre komen upp i ymis tvil; «intelligensen» trur han ikkje paa meir enn fyrr, og trui hans paa folket er ikkje heller noko sterk lenger. Bonden søv, segjer han, «snorksøv»; so faakunnig, trongsynt, raa er bonden, at det er raadlaust aa faa honom med i framgangsarbeidet. Kor skal daa Bjørn* son snu seg?

Av den nye forteljingi hans, «Magnhild», ser me det same. Det gjeng reint ein kaldgust gjenom denne boki. Dei bønderne han fortél ura er i grunndragi dei same som han fyrr hev skildra; men hev han fyrr sétt berre det varme og friske som laag under den kalde yta, so ser han berre utsida no. Og daa vert det fraa topp til taa dei same bønderne som Ibsen hev synt oss i «Brand».

Med Magnhild, hovudpersonen, er det noko dilikt. Ho er ei bondegjente, fin og fager og bljug og graatmild som den Bjørnsonske bondegjenta fyrr hev vore, men for lite fyre seg, drøymesjuk, hugtung, viljeveik, rædd, eit underleg blidt og spakt og beinlaust ting, som aldri vaagar seg fram, aldri tek i, naar det gjeld paa, berre tegjer, drøymer, græt. Det er Bjørnsongjenta fraa fyrr, og endaa ikkje den same.

Me finn her eit nytt syn. Fyrr var denne gjenta eit mynster; no er ho ein sjuking som treng helsebot eller eit barn som treng uppfostring. Det gode ho hev, reinleiken og den fine kvinneblygsla, er berre ein passiv eigenskap, motstandskraft, ikkje liv, eld, framtak. Vekkjing er det daa ho treng. Og korleis skal ho faa den? Jau: Bjørnson vil sende henne til

— Amerika.

Same tanken! – Og som sagt: dette læt seg forstaa; av det friske, sterke livet i Amerika hev me mykje aa læra. Det som det gjeld um er, at me arbeider oss fram til større fridom og sterkare liv; og vil me, so kann me. Me fær ikkje ormodast, um me ser at det er langt fram og ber smaatt i veg; tolmod maa til; sjumilsstyvlar eig det norske folket berre i eventyret.

Kilde:
Garborg, A. (1920). Straumdrag: Literære utgreidingar fraa aatti- og nitti-aari. Kristiania: Aschehoug. s. 1-4

Et overstreget digt av Olaf Bull

Bag et gitter af streger
stirrer et daarligt digt.
Et ærligt skind igrunden,
men ikke yppig runden
av sang og stemning og sligt.
Født av en mager moder,
af hjernens skrumpne skjød,
næret af tankefoder,
som hjernecellernes boder
i fattige timer bød – –.
Forstandens hodepine
dirrer i digtets krop –
avmægtig i sin feber
det ramser med tørre læber
sin grimme vise op.
Det rusker i sine streger,
vil løs av det grumme bur; –
det er min farligste fange,
trods mange velskabte sange,
som strømmer i min natur.

Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 1909 (s. 30-31).

Kilde: https://no.wikisource.org/wiki/Forfatter:Olaf_Bull

Olaf Bulls digitale tilstedeværelse

[557 ord]
Hvor glemt eller ikke glemt en dikter er, kan sees av antallet meningsfylte oppslag det finnes om ham eller henne på nettet. Olaf Bull, som mange mener er den største norske dikter siden Henrik Wergeland og som døde kraftig alkoholisert i 1933, er ganske godt til stede digitalt hvis vi skal dømme etter antall treff på Googles søkemotor med navnet «Olaf Bull». Poeten oppnår 38 100 treff globalt og 8 950 treff på no-domener.

Olaf Bull (født 10. november 1883 i Kristiania, død 29. juni 1933)

I NRKs tv-program Fra Bokhylla, som ble sendt den 15. nov. 1989, kommer Olaf Bulls poesi Fortsett å lese «Olaf Bulls digitale tilstedeværelse»

VESTLANDSREISE (Nils Kjær, 1909)

Nils Kjær (født 11. september 1870, død 9. februar 1924)

Vestlandsreise av Nils Kjær, er norsk skrivekunst av høyeste kvalitet. Nils Kjær var ytterst stilsikker og uttrykte sin fortellerglede klart og skarpt med humor og innlevelse. I dette essayet beveger han seg fra noen sommerdager i det tradisjonelle og gjestfrie, bjørnsonske, Norge i Hallingdal og over i det moderne fremtidsrettede Norge på Bergensbanen, med utenlandske turister og resturantvogner.

Det var i dette essayet han forteller om møtet med Vestlandsfanden, en beskrivelse som er overraskende moderne i sin psykologiske språkdrakt.

I.

Forrige gang jeg landet ved Gulsvik for at naa Bergen — det er nu en liden menneskealder siden — tog landeveien imod den reisende og maatte opvandres i hele sin taalmodige længde af den, som af iøinefaldende grunde ikke ønsket skyds. Hvad der dengang rørte mig dybt og nær forspildte min reise var hallingdølernes gjæstfrihed og mennesketillid. Paa den første gaard jeg overnattet i Flaa, hændte det sig, at folkene skulde til sæters tidlig den næste dag. Men de viste mig om kvælden, hvor jeg kunde finde mad og drikke, og de opfordret mig kraftig til at leve vel og stanse saa længe jeg lystet. Jeg takket og gik til ro. Den næste morgen, da jeg stod op, var gaarden som uddød, og husene stod søn­dagsstille efterladt om det sommergrønne tun. Jeg gik til skaalen efter ved og gjorde op varme og kokte kaffe. Men gav mig liden tid, for jeg var fuld af lyst paa vandring — jeg agtet mig høit op i Gol inden kvæld. Da jeg havde raket gløerne fra hver­andre, og medens jeg ventet paa, at gruen skulde svales, tog jeg huset i øiesyn. Alt var aabent og ulaast i stuer og stabur. Og hvad der med engang vakte min betænkelighed og omsorg var et skab med gammelt vakkert sølv, støp og tunge skeer. Sæt nu, tænkte jeg, at der kommer en omstreifer og forsyner sig fordomsfrit af al denne naive velstand. Jeg vilde aldrig kunne overleve det. Disse gode menneskers adelige tillidsfuldhed maatte ikke udsættes for nogen skuffelse. Jeg fik heller blive over en dag og passe huset . . . Timerne krøb langsomt hen, jeg fordrev enkelte af dem ved udendørs arbeide — hugget ved og prøvet forgjæves at lappe en raadden grind. Andre tilbragte jeg i den store lave stue, hvor et æld­gammelt slagværk pirket i tiden med mødige visere. Men den dagen gik . . .

Fortsett å lese «VESTLANDSREISE (Nils Kjær, 1909)»