En hemmelig tilfeldighet

Lorentz Dietrichson (Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson blant venner) ble født 1. januar 1934 i Bergen og døde 6. mars 1917 i Oslo.

 

Hvor begynner fortellingen? Arne våkner, men fortellingen har ingenting å gjøre med at han våkner eller at katten snuser på en støvdott eller at solen trenger seg inn i rommet hver gang gardinen letter på sløret. Det handler bare om Arne. Å la en fortelling begynne er ganske vanskelig, synes jeg. Tennpluggen ligges ofte veldig nær de første ordene i teksten, som et bananskall fire meter lenger nede i gaten fra der hvor personen begynner å gå. Først hadde jeg tenkt at Arne fikk et brev. Han kunne selvfølgelig få brevet fire kapitler ut i teksten, men det er ikke bare bare å gjøre det på den måten, for hvis de fire kapitlene ikke førte frem til brevet, er det å lure leseren. Et brev gir jo helten også en reaksjon i stedet for at han aksjonerer – «Oi, et brev! Hm …». Også konelone og stillingen i BT er noe som presser Arne til å reagere, riktignok i det populære media res, som jeg ikke er fan av. Så foreløpig er min løsning at fortellingen begynner ved en tilfeldighet. Tilfeldigheter er veldig vanskelig å bruke fordi det som oftest vises veldig tydelig hvilke jobb de har – å pushe plottet eller karakterene fremover – og dermed fremstår som mindre sannsynlige og henleder oppmerksomheten på han eller hun som sitter der med fjærpenn og tungen ut av munnen og finner ting opp. Men jeg tenkte, at hvis jeg bruker en tilfeldighet helt i begynnelsen, faktisk skjer den før teksten begynner, så er den hele årsaken til at tingene begynner. Altså pushes både plot og karakter, men med den forskjell at det hele pushes i gang, ikke videre fremover. Hvis denne tilfeldigheten ikke hadde skjedd, ville alt fortsette som før.

Tilfeldigheten er denne: Det nevnte bildet som han faren til sønnen i trappeoppgangen meget søkt gjorde Arne oppmerksom på (når skjer sånt?) faller i stedet ned fra veggen, bak kommoden (som også kan brukes plot-messig, altså kommoden), men det merker ikke Arne, når han oppdager det, vet han ikke når det skjedde. Det kunne ha vært i sted (jeg synes jeg hørte noe), for et par dager siden (da jeg hengte opp klær) eller for lenge siden (det kan ha vært et år siden for det jeg vet, jeg ser jo aldri på det bildet). Så vi vet ikke når fortellingen begynte, men den neste episoden kjenner vi jo og det er når Arne oppdager at bildet er falt ned. Jeg er ganske godt fornøyd med denne tennpluggen inntil videre. Spørsmålet nå er hvor lang tid jeg skal gå fra Arne våkner til han oppdager at bildet er falt ned. Hvis han går ut og pisser og oppdager det på vei tilbake, synes jeg ikke atmosfæren og hverdagen til Arne har gitt et godt nok bidrag til fortellingens form. Men tar det for lang tid, vil leser begynne å revidere alt som er lest frem til denne hendelsen, for å se om den ikke skulle sees i et annet lys og glemme fremdriften etter at Arne har funnet ut at bildet er falt ned bak den tunge kommoden.


Arne og surrealismen

3. mai 2017 laget jeg en surrealistisk Arne-skisse. Skissen minner om konelone-skissen i den forstand at Arne allerede har mye familiært-psykologisk besvær med kona eller dama, som forlater ham etter 17 år, men i skissen har han ikke drukket en dråpe, så den kan egentlig både vippe mot lonekone-Arne og sovet godt-Arne karaktermessig, selv om sovet godt-Arne nå er planlagt1 som en ensom ulv med styr på tingene (det er vel ingenting i veien for at den surreale Arne som presenteres i skissen den 3. mai er sovet godt-Arnes fortid? At den viser hvordan han har blitt? At den psykologiske skavanken OG hans ryddige sovet godt-liv skyldes denne fortidens harde prøvelser (kroppsdeler som faller av)? I alle fall synes jeg det surreale er befriende og ganske morsomt. Teksten må overholde reglene for opplevelsen av den, kontrakten med leseren, men andre regler trenger man ikke å overholde.

Arne 2

Den varme morgenbrisen rusker lett i de lyse gardinene så det glimter med sollys over dynen og oppetter kommoden og tapeten. Arne rører på seg. Han smiler i søvne og snur seg rundt mot veggen. De neste minuttene er stille. Så våkner katten i fotenden. Den hopper ned på gulvteppet og snuser på en gjenglemt støvdott. Med ett snur den hode mot vinduet. En fugl synger i treet utenfor. Arne snur seg igjen og denne gangen åpner han øynene, med et smil om munnen, for han har sovet godt. Han strekker seg så høylytt, at katten hopper forfjamset bakover, stadig med stive ører og en alvorlig mine om snuten. Igjen kikker den mot vinduet. Arne sier «god morgen» til katten, men den enser ham ikke. Arne setter seg opp i sengen og gnir seg i øynene. Han hadde drømt noe merkelig noe, men det var allerede glemt. Heldigvis.


Denne Arne har ingen gjenglemt kone Lone i Tromsø, så mye er sikkert. Fungerer det? I alle fall vil jeg heller ha denne Arne enn han som er fyllesjuk og selvmedlidende. Da går det liksom fra kjipt til dramatisk. Her går det fra god søvn til dramatisk, det er mer dramatisk. Jeg hadde tenkt å la Arne 2 være veldig veldig veldig veltilpasset, så jeg er litt usikker på det siste «Heldigvis», det ser ut som jeg her har lurt inn en skjult psykologisk skavank. Det kan jo brukes senere og det kan gjøre karakteren mer realistisk, hvis jeg ikke gjør ham veltilpasset i den forstand at han er mister mainstream, men at han kjører hundre prosent sitt eget løp, om enn han vil av mange oppleves som en loner eller ensom ulv. Men det er jo bare fordi han ikke har kone Lone eller andre ting som holder på ham. Faktisk tror jeg jeg gjør ham til oversetter, ikke fordi han ligner meg, mitt verste bilde av meg eller mitt beste bilde av meg, men fordi det vil gjøre ham temmelig selvstendig, hvis han bare bor med sin katt i en leilighet i Sandviken med utsikt til Askøy.

Synoptiske fnugg


Arne har nettopp mistet jobben som journalist i Bergens Tidende og er i skilsmisseforhandlinger med sin gravide kone Lone, (som er reist til hjembyen Tromsø) og har en hamrende vond hodepine etter å ha drukket for meget sprit i flere dager.
Han har et bilde av en mann som blir servert på en resturant, det er det eneste han har fra sin far, som han aldri har møtt og som hans mor kunne fortelle med stor innlevelse, var et stort dansk svin. Bildet må være fra før første verdenskrig etter moten å dømme. Det står ingenting bakpå bildet. Det henger i en ramme over kommoden i gangen. Det ringer på døren. Utenfor står to personer som samler inn penger til pengeaksjonen, sikkert far og sønn, de smiler sprekt og gutten vifter med børsen for å vise hvorfor de har ringt på. Arne er for dårlig til å takke nei og sier vent litt og kan høre faren snakke og sønnen le og humre. Han finner en femtilapp og putter den i børsen som sønnen strekker med fram med strak arm. Arne forstår ikke hvorfor han selv skal presse pengene ned i børsen og hvorfor sprekken er så trang. Faren sier noe lattermildt, men Arne hører ikke, han sier heller ikke noe. Mannen gjentar det han har sagt og så sier de begge farvel og Arne lukker døren. Og da går det opp for Arne at faren i gangen hadde sagt noe om bildet bak ham, bildet av mannen fra før første verdenskrig og før han vet ordet av det, har han åpnet døren igjen, de to stanser i trappen opp mot andre etasje og snur seg mot ham. Arne spør hva det var han hadde sagt om bildet. Sønnen ser alvorlig opp på faren, som på sin side breder ut et flott smil og det kommer noe empatisk i blikket, og han går ned igjen på avsatsen og sier at «Det var et flott bilde fra Hotel d’Angleterre» For det er vel derfra? Arne sier at det vet han ikke, men hvor er det hotellet? Mannen forteller hva han heter (Ole Jørgensen Sandes) og hva han arbeider med (bank) og at han bor på Paradis (hvorfor samler han inn penger på Møllenpris?) og at han har et gammelt fotoalbum som han arvet etter sin far og som inneholder bilder fra en reise til København i 1921 og de bodde på det hotellet og to av bildene er nesten tatt fra samme sted som det bildet på veggen der, samme bordene, samme bakgrunn, det må være det samme stedet. Arne angret på at han åpnet døren når han lukker den igjen. Herregud. Arne spiser tre smertestillende og går til sengs igjen.
Senere er han bedre og begynner å tenke på bildet i gangen. Hans biologiske far var dansk, men hans far var Tore Skogen, morens andre ektemann, som hun ennå levde sammen med i Torrevieja i Alicante i Spania. Hun var enebarn og hennes foreldre var døde flere år før han ble født. Han hadde truffet Tore Skogens bror Alf-Ivar, som var nesten tyve år eldre enn Tore og sikkert død nå. Men Skogen hadde heller aldri snakket om familien sin, som bodde i traktene rundt Hamar på Østlandet. Mor kunne ikke fordra østlendinger, de stygge dialektene, bortsett fra Tore da, selvfølgelig, selv om også han ofte hadde fått passet sitt påskrevet i løpet av Arnes oppvekst. Moren hadde en tante på Stord som het Anna, men Arne hadde ikke sett et bilde av henne engang.
Dette var tanker som døste i hodet til Arne etter at han våknet rundt midnatt. Han har begynt å røyke igjen, også på sengen. Han setter seg opp og tenner en sigarett, han burde ha skiftet sengetøy for flere måneder siden. Han bruker kaffekoppen fra i morges til askebeger. Han går på do og driter ordentlig. Han trekker kaffe og henter bildet og setter seg ved kjøkkenbordet, han er kvalm, han nipper til kaffen og ser på bildet. Han burde ikke drikke så mye kaffe.

De første tre fire setningene i begynnelsen er et forsøk på å lage et synopsis eller første punkt i en outline, men så ramler det hele bare inn i detaljer, som utvikler seg sånn passe lett inntil side 29 og stanser opp eller rammer veggen eller blir kjedelig. Det fine med dette forsøket, er at det gikk opp for meg én ting som jeg gjør feil eller som jeg ikke lenger ønsker, jeg ønsker ikke å være så smart og impresjonistisk lenger. Jeg vil heller la tonen være dempet og stilsikker og fremdriverne i plottet skal ikke gå så hurtig frem eller være så tydelig tilfeldige (pengeaksjonsfaren). Selvfølgelig er det sørgelig at jeg da må kille mine darlinger, som den beste setningen ovenfor – «Han går på do og driter ordentlig» – men det er prisen å betale. Hvis jeg har råd da, eller, hvis jeg kan gjøre noe annet. Det er jo ikke sikkert det. Men det ovenfor hadde vært bedre hvis Arne var en stillferdig person med mer enn gjennomsnittet god orden på både leiligheten og livet sitt, et enkelt liv, med enkle rutiner, og så ad en naturlig tilfeldig vei (ikke pengeaksjonsfaren) ville bildet på veggen over kommoden i gangen tiltrekke seg oppmerksomhet, men bare litt, og sømløst, bare som en nyanse og biting i stilsikker fremlegging av en persons stille morgenrituale eller noe. Så ville det gå kanskje to kapitler som ville gi mye forshadowing og vise Arnes karakter før det igjen dukket opp noe sømløst tilfeldig som bygget videre på den første sømløst tilfeldige tingen om bildet over kommoden. Hvem er nå han mannen på bildet, ville leserne tenke spent og glemme å drikke kaffen, sånn at den blir kald og de må gå ut på kjøkkenet og trekke ny. For det er et eller annet med han der kjedelige fyren, det er sikkert og visst. Ingen skriver om kjedelige typer som bare er kjedelig (men nå må det faen med skje noe her, ellers gidder jeg ikke lese lenger, drittbok).

Dum idé

Et kort blikk på danske kunsthistoriebøker, viser at navismen er sterkt til sted når jeg funderer på om det er mulig å ta utgangspunkt i personer hvis jeg skal følge danske og norske forhold fra rundt år 1000. I alle fall når det gjelder kunstnerne selv. Det begynner å dukke opp noen mestre i siste halvdel av 1400-tallet, men veldig få data og kildekritisk veldig usikkert på om de faktisk står bak de mesterverkene de tilskrives. Jeg får heller se på makten, Svend Estridsen, kirkebyggeren, eller munkeordner som oppførte klostre.

Copenhagen Contemporary og sånt

Ut av det blå (2016) kommer så Copenhagen Contemporary, uten en krone i støtte fra den danske stat og med en utstillingsrekke som får Charlottenborg Kunsthall til å fremstå som en provinsiell og kompromisorisk kasse med kafé. Ikke at jeg faktisk kan kritisere sistnevnte kunsthall i det hele tatt.  Er dessverre altfor lite der.  Men ikke siden soloutstillingen til Kerry James Marshall har jeg gått der fra med følelsen av å ha drukket en hemmelig eliksir som får det til å prikke kraftig i nakkeskinnet. Kanskje alt snakket om ledelsen og penger og politikere som uttaler seg og sånt, har filtrert inntrykket feil vei.

Jeg ser nå at Charlottenborg Kunsthall skal ha en all time stor utstilling med John Kørner utover sommeren. Jippi. Jeg tror det er god gang der over. Jeg trekker all negativitet tilbake. Kanskje det er supertider for gode utstillinger? Må også skrive meg bak øret hvorfor jeg i det hele tatt roser noe ved å trykke annet som hatter nedover tryner. Får bruke mine egne kontraster, da, vet du. Altså for effektens skyld.

For tiden er det en kunstsak gående i Aarhus, som er kulturby i år, gudene vet hva de er til neste år, og der har noen malt et stykke park med hvit og rosa maling. Det landet på mine sider som om de etterpå skal rake bort trær og alt levende fra området og det virket jo veldig vulgært, så kom en leder for det hele og klappet seg selv på skulderen, for der hvor det er debatt (sinte borgere) må jo det være noe av verdi (god kunst, for eksempel). Deretter dukket en annen representant for de kulturansatte og sa at det var FAKE NEWS det hele og at malingen ikke var farlig og alt var fryd og gammen, og for å være helt sikker skulle de fjerne de levende organismer som muligvis kunne ta skade av malingen, men ellers ville alt bli som før. Hvordan de skal fjerne de organismene sa hun ikke noe om, eller jeg skummet for hurtig teksten. Jo, jo.

 

En liten bonus til alle mine lesere der ute

Her kommer så Ervin Goffmans etterlengtede sitat om Preedy fra «A Contenst of Ladies» av William Sansom. 


But in any case he took care to avoid catching anyone’s eye. First of all, he had to make it clear to those potential companions of his holiday (that they were of no concern to him whatsoever. He stared through them, round them, over them – eyes lost in space. The beach might have been empty. If by chance a ball was thrown his way, he looked surprised; then let a smile of amusement lighten his face (Kindly Preedy), looked round dazed to see that there were people on the beach, tossed it back with a smile to himself and not a smile at the people, and then resumed carelessly his nonchalant survey of space.
But it was time to institute a little parade, the parade of the Ideal Preedy. By devious handlings he gave any who wanted to look a chance to see the title of his book – a Spanish translation of Homer, classic thus, but not daring, cosmopolitan too – and then gathered together his beach-wrap and bag into a neat sand-resistant pile (Methodical and Sensible Preedy), rose slowly to stretch at ease his huge frame (Big-Cat Preedy), and tossed aside his sandals (Carefree Preedy, after all).
The marriage of Preedy and the sea! There were alternative rituals. The first involved the stroll that turns into a run and a dive straight into the water, thereafter smoothing into a strong splashless crawl towards the horizon. But of course not really to the horizon. Quite suddenly he would turn on to his back and thrash great white splashes with his legs, somehow thus showing that he could have swum further had he wanted to, and then would stand up a quarter out of water for all to see who it was.
The alternative course was simpler, it avoided the cold-water shock and it avoided the risk of appearing too high-spirited. The point was to appear to be so used to the sea, the Mediterranean, and this particular beach, that one might as well be in the sea as out of it. It involved a slow stroll down and into the edge of the water – not even noticing his toes were wet, land and water all the same to him – with his eyes up at the sky gravely surveying portents, in¬visible to others, of the weather (Local Fisherman Preedy).
from someone in their midst.
Fortsett å lese «En liten bonus til alle mine lesere der ute»

Lørdag 11. juli 1987, Pescara.

For et par dager siden publiserte jeg en tekst fra en reise i 1996, noe jeg syntes var gøy og som gjorde at jeg faktisk måtte lese det som stod der. Så det vil jeg fortsette med. Her er en tekst fra en tur som jeg tok 9 år tidligere, en typisk interrailtur. Denne turen tok jeg sammen med Stig og Kjartan og det er i begynnelsen av universitetsstudiene, mens den andre teksten var fra en reise rett etter at jeg var ferdig med dem.  Denne teksten er helt klart mindre filosofisk og prøver på ingen måte å tegne en atmosfære. Den er mer en situasjonsrapport. En ting de har felles, er min interesse for klokkeslettet jeg skriver teksten på. Tror jeg har noen bilder fra denne turen nede i kjelleren, som kan komme til å pryde innslaget en gang i fremtiden.


Klokken er nå 12.57 og Kjartan er ferdig med å dusje. Vi har nettopp kommet av toget. Vi satt fra Munchen til Pescara ute på gangen i toget fordi alt var reservert. De siste timene satt vi i en kupé, de to første for den del også, og det var ganske jævlig. Stig vil bade.
Da vi ankom Kjøben på torsdag om morgenen, tok vi en taxi til CHRISTIANIA for å se hva denne fristaden egentlig er for noe. Det hele virket meget …. harmonisk og greit. Om kvelden, samme dag, tok vi toget til Munchen, via Hamburg, hvor vi var i ca. 20 minutter og det eneste vi utrettet der, var å pisse i noen busker utenfor stasjonen. Vel og bra. fra Hamburg til Munchen hadde vi sitteplasser, noe som det etter hvert har begynt å fortone seg som en luksus. Ser ut som om alle sovekupeer og seter er reservert lang tid i forveien. I Munchen var vi en dag. Vi gikk i botanisk hage, hvor det står en enorm statue av Neptun. Vi var også i en park, men snuten ba oss forlate stedet, fordi den var kun for barn. Så vi gikk derfra.

I Munchen gikk fi for det meste rundt i en sirkel, vi gikk de samme kvartalene om og om igjen, med jernbanestasjonen som base.

Stig var veldig hypp på peep-show, men han besinnet seg da etter hvert. Vi drakk weissbier på en uterestaurant ved botanisk hage. Vi spiste pizza på et sted hvor er litt for glad i pepper1 og vi spiste på en Wendy’s. Jeg skaffet meg noen nye batterier til kameraet.

OK, jeg må i dusjen.

PS: Italienske tollere er teite. Østrigske barn2 er også ganske teite.

Hei på en snegl så lenge!

Fredag 30. august 1996, Naxos by.

Akkurat nå, kl. 18.52, fredag, ringer klokkene (vel, de stoppet før setningen var ferdig). Jeg har dusjet, tatt på nye klær og sitter på terrassen på Dionysus hotell og ungdomsherberge. Himmelen er Hellas-blå og blomster i alle farger omkranser terrassen. En svak vind blåser (der begynte en fjerntliggende klokke å ringe) og bak hustak i klorhvitt og hellasblått ligger havet.

Jeg har kommet hjem fra en dag på stranden. Det er første dag på Naxos. Kom i går kveld, eller natt og morgen, for klokken var halv to. Natten overnattet jeg på et anonymt, men rent lite hotell sammen med Nick, en australier jeg traff på innkvarteringskontoret på kaien. Han må ha kommet med Poseidon Express, som jeg selv, men jeg så ham ikke der på båten (og vi var ikke mange). I dag sjekket vi begge ut fra det anonyme hotellet. Han fordi det kostet for mye og jeg fordi det kostet for mye å bo alene. Jeg fulgte med Nick til dette stedet, og glad er jeg for det. På herberger er det ikke bare billig å bo (1400), men også sosialt. Akkurat nå er jeg alene her (med unntak av en pen gresk-utseende jente på rundt 18 år. Hun skriver postkort, så gresk er hun kanskje ikke. Men hvem vet, greske kvinner skriver vel postkort, de også.

I en liten pose nedenfor stolen, ligger tre kalde pils, kjøpt sammen med den fjerde, som står på bordet når jeg ikke slurker litt på den, og dem har jeg tenkt å nyte i timene som kommer. Senere blir det middag.

Hvis jeg sittende her ikke er det perfekte, så er det fordi jeg ennå har håp og behov som ikke er oppfylte. Men hvis de var oppfylte, ville for det første situasjonen vært en totalt annen (de perfeksjonerende elementene ville heller ikke vært som de nå er) og for det andre ville en Knut tilfreds på alle måter ikke vært meg, for min drivkraft, min identitet, er selve håpet, selve behovet. Å være midlertidig tilfreds er noe jeg blir og noe jeg setter pris på, men min protestantiske sjel ser i den totale tilfredsstillelse bare dvaskhet og tomgang.1

Naxos. En gammel kone prøver å uttale den amerikanske ansattes navn, uten hell. Daryell. Han kom nettopp over og spurte om jeg hadde sett to mørkhudede jenter. Snakket de fransk, spurte jeg. Ja, sa han. Ja, de gikk nettopp, svarte jeg. Han så oppgitt ut.