I provinsen

For en som har levd ved Ringvej 2 i København i snart en mannsalder, oppleves det som en kontinuerlig stillhet at den ikke er der. Jeg kan ikke høre den i København heller, men når den ikke er der, er stillheten øredøvende. Her synger fuglene lystigere enn i Sydhavnen, det vil jeg vedde på. Det kan selvfølgelig skyldes evnen til individuelle fugler eller forskjellige arter (jeg er ingen ekspert). Men mon det er stillheten som gjør kvitteret deiligere eller fraværet av urbane kråker og skjærer? At vi bor i et lite hus med en liten hage og det er sommer og hagedøren er åpen hele tiden, gir også en stillstand og ro som du ikke får i en leilighet ved ringveien.
Her er mye plass og få mennesker. Og her er bil. Her er færre butikker, men mer enn nok og så, er det lettere å kjøre, for her er ikke trafikk og parkering er det nok av, og det er nesten som å lure virkeligheten, for en som aldri har eid en bil og alltid handlet til fots eller syklet, å plassere tunge poser i bagasjerom og kjørte hjem og plassere varene uten å svette eller bruke muskler. Man føler seg nesten skamfull bak et dovent smil, akk, dette er det lettere livet, tenker jeg og trekker opp en øl og hilser på naboen. En stripet katt smyger seg langs hekken, eplene begynner å modnes, en gressklipper klipper gress, det er fluer i vinduskarmen, i postkassen ved veien ligger naboens avis med en hilsen skrevet med kulepenn øverst i høyre hjørnet, solen skinner fra en foreløpig blå himmel, langt borte tuter toget og jeg sitter i skyggen og leser om boligboblen i København.

Copenhagen Contemporary og sånt

Ut av det blå (2016) kommer så Copenhagen Contemporary, uten en krone i støtte fra den danske stat og med en utstillingsrekke som får Charlottenborg Kunsthall til å fremstå som en provinsiell og kompromisorisk kasse med kafé. Ikke at jeg faktisk kan kritisere sistnevnte kunsthall i det hele tatt.  Er dessverre altfor lite der.  Men ikke siden soloutstillingen til Kerry James Marshall har jeg gått der fra med følelsen av å ha drukket en hemmelig eliksir som får det til å prikke kraftig i nakkeskinnet. Kanskje alt snakket om ledelsen og penger og politikere som uttaler seg og sånt, har filtrert inntrykket feil vei.

Jeg ser nå at Charlottenborg Kunsthall skal ha en all time stor utstilling med John Kørner utover sommeren. Jippi. Jeg tror det er god gang der over. Jeg trekker all negativitet tilbake. Kanskje det er supertider for gode utstillinger? Må også skrive meg bak øret hvorfor jeg i det hele tatt roser noe ved å trykke annet som hatter nedover tryner. Får bruke mine egne kontraster, da, vet du. Altså for effektens skyld.

For tiden er det en kunstsak gående i Aarhus, som er kulturby i år, gudene vet hva de er til neste år, og der har noen malt et stykke park med hvit og rosa maling. Det landet på mine sider som om de etterpå skal rake bort trær og alt levende fra området og det virket jo veldig vulgært, så kom en leder for det hele og klappet seg selv på skulderen, for der hvor det er debatt (sinte borgere) må jo det være noe av verdi (god kunst, for eksempel). Deretter dukket en annen representant for de kulturansatte og sa at det var FAKE NEWS det hele og at malingen ikke var farlig og alt var fryd og gammen, og for å være helt sikker skulle de fjerne de levende organismer som muligvis kunne ta skade av malingen, men ellers ville alt bli som før. Hvordan de skal fjerne de organismene sa hun ikke noe om, eller jeg skummet for hurtig teksten. Jo, jo.

 

En liten bonus til alle mine lesere der ute

Her kommer så Ervin Goffmans etterlengtede sitat om Preedy fra «A Contenst of Ladies» av William Sansom. 


But in any case he took care to avoid catching anyone’s eye. First of all, he had to make it clear to those potential companions of his holiday (that they were of no concern to him whatsoever. He stared through them, round them, over them – eyes lost in space. The beach might have been empty. If by chance a ball was thrown his way, he looked surprised; then let a smile of amusement lighten his face (Kindly Preedy), looked round dazed to see that there were people on the beach, tossed it back with a smile to himself and not a smile at the people, and then resumed carelessly his nonchalant survey of space.
But it was time to institute a little parade, the parade of the Ideal Preedy. By devious handlings he gave any who wanted to look a chance to see the title of his book – a Spanish translation of Homer, classic thus, but not daring, cosmopolitan too – and then gathered together his beach-wrap and bag into a neat sand-resistant pile (Methodical and Sensible Preedy), rose slowly to stretch at ease his huge frame (Big-Cat Preedy), and tossed aside his sandals (Carefree Preedy, after all).
The marriage of Preedy and the sea! There were alternative rituals. The first involved the stroll that turns into a run and a dive straight into the water, thereafter smoothing into a strong splashless crawl towards the horizon. But of course not really to the horizon. Quite suddenly he would turn on to his back and thrash great white splashes with his legs, somehow thus showing that he could have swum further had he wanted to, and then would stand up a quarter out of water for all to see who it was.
The alternative course was simpler, it avoided the cold-water shock and it avoided the risk of appearing too high-spirited. The point was to appear to be so used to the sea, the Mediterranean, and this particular beach, that one might as well be in the sea as out of it. It involved a slow stroll down and into the edge of the water – not even noticing his toes were wet, land and water all the same to him – with his eyes up at the sky gravely surveying portents, in¬visible to others, of the weather (Local Fisherman Preedy).
from someone in their midst.
Fortsett å lese «En liten bonus til alle mine lesere der ute»

Navlebeskuende ansatser

Etter at jeg skrev notisen med den manierte overskriften «Hverdagens topografi» i går etter lunsj, bladde jeg litt i boken «Da litteraturen blev moderne» av Malcolm Bradbury og der begynte et av kapitlene med en beskrivelse av Ervin Goffmanns klassiker «Presentation of Self in Everyday Life», som jeg leste da jeg gikk på Sosiologi i Bergen og som faktisk ennå står i bokhyllen min – en av de få fra den gangen. Så den er nå pustet støv av og kommet inn på listen over bøker som får oppmerksomhet for tiden. Den ble på en måte litt relevant fordi jeg ennå hadde noen tanker om hverdagen oppe i hodet og fordi det å skrive på en notatblokk som egentlig ikke ligger nede skuffen, men som i praksis er tilgjengelig for taxisjåfører i f.eks. Mumbai, i deres lunsj, hvis de har Internett-forbindelse og trykker på Google Translate-knappen, så ble Goffmanns bok litt relevant. At ingen leser det jeg skriver akkurat nå, er mindre interessant, men ville jeg skrive annerledes hvis jeg visste at ingen kunne lese det? Dette er jo i sjangeren navlebeskuende ansatser, og det får meg til å tenke (det får meg til å tenke?!) på den noe ambisiøse tittelen Carsten Jensen ga en reisebok for mange år siden – «Jeg har sett verden begynne», som ble kritisert av en kritiker som kalte den for «Jeg har sett min navle vokse».1 På en av de første sidene i Goffmans bok, siteres en side fra en roman om en fyr som er på stranden, han heter Preedy. Det er mulig jeg sender den ut i de kommende dagene, som en liten bonus til alle mine lesere der ute [les den her].

Hverdagens topografi

Jeg setter mer og mer pris på hverdagen. Ikke fordi den blir mer og mer … spennende? Jeg vet ikke om den som sådan endrer seg i det hele tatt. Det er  blitt mer av den, for den består jo av de daglige rutinene, i  min bok. Etter at jeg fikk barn, har det etablert seg tydeligere og mer absolutte rutiner i heimen. Så det er mulig at min lovsang til hverdagen, egentlig bare er en form for kapitulasjon eller som de pragmatiske sier; å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg likte å være utflytende og ustrukturert, da jeg var yngre og identifiserte meg opp mot det jeg kalte for «det bestående». Men jeg kan da i bakspeilet se at jeg også den gang hadde en god porsjon bondevett og at jeg hadde behov for en ordentlig hverdag som bakgrunn for de mer kaotiske elementene jeg var så glad i.

Hverdagen er tydelig. Eller ganske tydelig. Og den er ventet. Den er noe jeg kan forbedre, kanskje med tiden perfeksjonere. Og derfor er det mye i den jeg kan glede meg til og glede meg over. Det er også i hverdagen jeg kommer nærmest øyeblikket, å leve her og nå.

Lørdag 11. juli 1987, Pescara.

For et par dager siden publiserte jeg en tekst fra en reise i 1996, noe jeg syntes var gøy og som gjorde at jeg faktisk måtte lese det som stod der. Så det vil jeg fortsette med. Her er en tekst fra en tur som jeg tok 9 år tidligere, en typisk interrailtur. Denne turen tok jeg sammen med Stig og Kjartan og det er i begynnelsen av universitetsstudiene, mens den andre teksten var fra en reise rett etter at jeg var ferdig med dem.  Denne teksten er helt klart mindre filosofisk og prøver på ingen måte å tegne en atmosfære. Den er mer en situasjonsrapport. En ting de har felles, er min interesse for klokkeslettet jeg skriver teksten på. Tror jeg har noen bilder fra denne turen nede i kjelleren, som kan komme til å pryde innslaget en gang i fremtiden.


Klokken er nå 12.57 og Kjartan er ferdig med å dusje. Vi har nettopp kommet av toget. Vi satt fra Munchen til Pescara ute på gangen i toget fordi alt var reservert. De siste timene satt vi i en kupé, de to første for den del også, og det var ganske jævlig. Stig vil bade.
Da vi ankom Kjøben på torsdag om morgenen, tok vi en taxi til CHRISTIANIA for å se hva denne fristaden egentlig er for noe. Det hele virket meget …. harmonisk og greit. Om kvelden, samme dag, tok vi toget til Munchen, via Hamburg, hvor vi var i ca. 20 minutter og det eneste vi utrettet der, var å pisse i noen busker utenfor stasjonen. Vel og bra. fra Hamburg til Munchen hadde vi sitteplasser, noe som det etter hvert har begynt å fortone seg som en luksus. Ser ut som om alle sovekupeer og seter er reservert lang tid i forveien. I Munchen var vi en dag. Vi gikk i botanisk hage, hvor det står en enorm statue av Neptun. Vi var også i en park, men snuten ba oss forlate stedet, fordi den var kun for barn. Så vi gikk derfra.

I Munchen gikk fi for det meste rundt i en sirkel, vi gikk de samme kvartalene om og om igjen, med jernbanestasjonen som base.

Stig var veldig hypp på peep-show, men han besinnet seg da etter hvert. Vi drakk weissbier på en uterestaurant ved botanisk hage. Vi spiste pizza på et sted hvor er litt for glad i pepper1 og vi spiste på en Wendy’s. Jeg skaffet meg noen nye batterier til kameraet.

OK, jeg må i dusjen.

PS: Italienske tollere er teite. Østrigske barn2 er også ganske teite.

Hei på en snegl så lenge!

Fredag 30. august 1996, Naxos by.

Akkurat nå, kl. 18.52, fredag, ringer klokkene (vel, de stoppet før setningen var ferdig). Jeg har dusjet, tatt på nye klær og sitter på terrassen på Dionysus hotell og ungdomsherberge. Himmelen er Hellas-blå og blomster i alle farger omkranser terrassen. En svak vind blåser (der begynte en fjerntliggende klokke å ringe) og bak hustak i klorhvitt og hellasblått ligger havet.

Jeg har kommet hjem fra en dag på stranden. Det er første dag på Naxos. Kom i går kveld, eller natt og morgen, for klokken var halv to. Natten overnattet jeg på et anonymt, men rent lite hotell sammen med Nick, en australier jeg traff på innkvarteringskontoret på kaien. Han må ha kommet med Poseidon Express, som jeg selv, men jeg så ham ikke der på båten (og vi var ikke mange). I dag sjekket vi begge ut fra det anonyme hotellet. Han fordi det kostet for mye og jeg fordi det kostet for mye å bo alene. Jeg fulgte med Nick til dette stedet, og glad er jeg for det. På herberger er det ikke bare billig å bo (1400), men også sosialt. Akkurat nå er jeg alene her (med unntak av en pen gresk-utseende jente på rundt 18 år. Hun skriver postkort, så gresk er hun kanskje ikke. Men hvem vet, greske kvinner skriver vel postkort, de også.

I en liten pose nedenfor stolen, ligger tre kalde pils, kjøpt sammen med den fjerde, som står på bordet når jeg ikke slurker litt på den, og dem har jeg tenkt å nyte i timene som kommer. Senere blir det middag.

Hvis jeg sittende her ikke er det perfekte, så er det fordi jeg ennå har håp og behov som ikke er oppfylte. Men hvis de var oppfylte, ville for det første situasjonen vært en totalt annen (de perfeksjonerende elementene ville heller ikke vært som de nå er) og for det andre ville en Knut tilfreds på alle måter ikke vært meg, for min drivkraft, min identitet, er selve håpet, selve behovet. Å være midlertidig tilfreds er noe jeg blir og noe jeg setter pris på, men min protestantiske sjel ser i den totale tilfredsstillelse bare dvaskhet og tomgang.1

Naxos. En gammel kone prøver å uttale den amerikanske ansattes navn, uten hell. Daryell. Han kom nettopp over og spurte om jeg hadde sett to mørkhudede jenter. Snakket de fransk, spurte jeg. Ja, sa han. Ja, de gikk nettopp, svarte jeg. Han så oppgitt ut.

Funnet i notatblokk 2017 | idé ukjent | farlig

Det som beveget seg så ubesværet over plenen mot hovedhuset, iført en ung kaukasisk kropp og løstsittende* sommerklær, var farlig.


Det som beveger seg så ubesværet over plenen mot hovedhuset, iført en ung kaukasisk kropp og løstsittende sommerklær, er farlig.


«Løstsittende» er ikke et oppslagsord i Bokmålsordboka, men brukes likevel beskrivende flere steder:

  • bluse|liv n1 løstsittende kjoleliv
  • (halv)langt løstsittende klesplagg
  • mindre fisk med sølvglinsende kropp og store, løstsittende skjell, Clupea harengus
  • løstsittende overplagg uten ermer

Arne Steinvegg | Hvordan unngå sentimentalitet med surreale motiver

Protagonisten er enebarn og barn av enebarn, også hans farfar, farmor og morfar var enebarn, men hans mormor hadde en dansk bror. Han hadde ikke tenkt mye over det, før Mona, hans kjæreste de siste 17 årene gikk fra ham. Kjærlige Mona ville aldri tillate et hardt brudd med drama, så av en eller annen grunn, stod de og kysset hverandre farvel ved Oslo-toget. Det var veldig trist for Arne, og han ville at hun skulle bli. Men Mona hadde tenkt grundig igjennom tingene og hadde fått seg en stilling ved Posten i Oslo og skulle bo hos søsteren den første tiden. Farvel og takk for det hele. Det var ikke akkurat det hun sa, da hun steg opp på toget, han kunne ikke huske om hun sa noe i det hele tatt etter hun hadde kysset ham på kinnet. Han hadde hvisket at han elsket henne, med det kunne hun umulig ha hørt, så mye støy som det var på perrongen.

Å miste kjæresten er som å miste en fot. Det er som å stå på et bein og støtte seg til veggen og vite at man ikke kan ta et skritt. Man må hinke bortover perrongen som en klovn. Arne hinker til han faller og slår pannen mot asfalten. Armene faller av. Ørene trekker seg inn i hodet og øyelokkene skrur seg fast over øynene som lokket på en plastbeholder.

Nå har han hieroglyfer i pannen.

Harbo Bar, Blågårdsgade