Lesevaner

Jeg har i nå mange år vært klar over at mine interesseområder med hensyn til det jeg leser er syklisk. Men jeg er ikke sikker på om det er den samme rekkefølge som går igjen i hver etappe. Jeg har ofte tenkt på å føre logg for å se om det er korrekt. Min bokhylle viser lett hva det er jeg er interessert i og grovt sett er det «historie» og «kunst», eller «historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur», hvis de to sistnevnte områdene skal stå for seg selv. Men jeg har også et par andre kategorier som går delvis på tvers av de nevnte, og det er «nordisk» og «europeisk». Sistnevnte kan ha verden inkludert til visse tider og «norden» kan ofte bare være «Norge» og kanskje oftere, «Vestlandet» eller «Hordaland» og innenfor «Historie > Middelalder», har også «Bergen» sin egen lille kategori, noen ganger under «Nordisk», men oftere under «Europa».

Et av de største områdene, hvis bokhyllemetre skal telle, er «København». Dette er også et tverrgående tema, som kan ligge under alle de tidligere nevnte kategorier («historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur») eller oftere, som en fellesnevner for disse. Det er også diagonale kategorier, hvor den største, i hyllemeter, er «danske i roma» (også nordmenn, men de var få før Bjørnson og Ibsen). Den kategorien inneholder for det meste bøker om københavnske kunstnermiljøer og deres forhold til «Roma» og de fleste er relatert til den danske gullalder i første halvdel av 1800-tallet, selv om jeg i de siste årene har vært mer interessert i et mer utvidet nordisk forhold til Roma og Italia i tiden etter 1870. Også her er det kunstnerne jeg er mest interessert i, dog, etter 1888 blir kunstnere og litterater like interessante, også i samtidens egne øyne, hvor kunstnere og litterater er venner, noe de ikke var i den grad i første halvdel av århundret, hvor litterater tilhørte overklassen, mens malerne lå lenger nede på rangstigen, bortsett fra Thorvaldsen, som var en stor dansk billedhugger i Europas øyne og dermed også noe borgerskapet og hoffet i noe provinsielle miljøet bak voldene i København ønsket skulle kaste glans over dem.

En annen kategori som er kommet sterkt de tre siste årene, er modernismen. Den kom nok snikende, etter hvert som min interesse for historie kom opp mot siste del av 1800-tallet. For ti år siden holdt mine interesser for historie seg ennå i området øst for og rundt Middelhavet, med en særlig forkjærlighet for sumerere og fønikere. Interessen for dem går helt tilbake til mine studier i religionsvitenskap på nittitallet. Modernismen er for meg tiden fra etter første verdenskrig til 1980. Åttitallet er mitt oppveksttiår og da var postmodernisme og aids og Ronald Reagen og Arne Treholt viktig. Nå som vi seiler ut i fremtiden, har modernismen blitt en tydelig og interessant kategori. Også den suser på tvers av andre kategorier, spesielt «historie», «litteratur» og «kunst» og nesten kun innenfor «Nordisk», selv om referanserammen naturlig blir «Vesten».

Akkurat nå er «middelalderen» en viktig kategori og den er også en diagonal kategori, i det den med base i «historie» omfatter både «Norden» og «Europa» synkront, er den også hektet på min interesse for modernismen, i den forstand at jeg er interessert i hvordan man rundt første verdenskrig behandlet nasjonal middelalder i kunst og litteratur i Norge. Middelalderen er også relatert til en kategori jeg ennå ikke er kommet inn på, nemlig «religion». Som religionsviter av utdanning, har denne vært med meg veldig lenge. Den er underlagt «historie», men også en mer personlig, terapeutisk kategori with no name, kanskje den kan hete «åndelighet», hvor det er spesielt buddhistiske ideer og kristen mystikk som råder grunnen, men et kanskje like så viktig område er «religiøs kunst», som jo må ligge under kategorien «kunst», men som i sin natur ofte kobles til «åndelighet», noe også annen kunst og i det hele tatt nesten samtlige kategorier kan.

Det er en helt umiskjennelig følelse å komme fra et «europeisk» eller «genrelt» tema og til en konkret «nordisk» et. Å lese om vakre ting i Firenze eller et essay av Henry James er noe jeg setter stor pris på og hvis jeg kommer direkte fra noe traust norsk noe, føles det befriende som når man har satt seg på en kafé i Paris et par timer etter flyet er landet. Men det er også en fin følelse å komme fra «and» til «og». Det er ikke nasjonalromantikk eller noe sånt noe, men et eller annet er det, når jeg plutselig er på norsk eller dansk jord igjen, spesielt under kategorien «litteratur», men også når det gjelder «historie» og «kunst». Det er som om «og» også har billett til innenriksflytninger. Det er så mange ubestemmelige ting som begynner å summe rundt teksten og som ikke handler om det jeg leser.  No ser eg atter slike fjeld og dalar, det kan også sies på engelsk, men den kan ikke føres tilbake til dette ubestemmelige som suser inni én.

En nykommer som ennå ikke har manifistert seg i innkjøp av bøker, er «internasjonal politikk». Det er en fryd å lytte til podcaster som «Talking Politics» og lignende, det er inspirerende høyt analytisk nivå om den dagsaktuelle situasjonen og som påvirker oss alle. Når man begynner å følge med på internasjonal politikk og utenlandske podcast om samme, så gremmes man litt over dekningen av norsk og dansk politikk, hvor selv de beste analytikerne må invitere inn politikere og så går smella.

 

 

Provinsen

Den 7. juli skrev jeg et blogginnlegg om å være i provinsen (Fredericia), fire dager senere kom et hus vi hadde sett på i en boligportal tilbake på nettet med ny megler og den 8. desember flytter vi inn i det. Jeg har bare skrevet en liten notis om en bok mellom den posten og denne. I forrige uke kjøpte jeg en bil.

Modernism and Christianity av Erik Tonning (Palgrave 2014)

Denne boken er en del av en serie som heter “Modernity and …” og er i et lite format, men langt fra uanselig. Erik Tonning skriver at denne boken er ment som en start på et nytt og viktig felt innenfor modernismeforskningen. Tonning mener at det ikke er mulig å studere modernisme uten å ta høyde for den store betydning kristendommen har hatt for utviklingen av modernismen, både som den store motstander og som et middel mot de negative aspekter ved det moderne samfunn som man opplevde på begynnelsen av 1900-tallet. Argumentet er at både motstandere av kristendommen, som Joyce og Wolf og positivt innstilte, gjerne konvertitter, som David Jones og T:S. Elliott, ikke så det nye og deres egen kunst uavhengig av kristendommen eller religion. De rent fiendtlig innstilte som Wolf, så kristendommen som en formidabel fiende og søkte å finne alternativer som ikke egentlig bestod i noe sekulær avmytologisert virkelighet, men hvor nye symboler, myter osv. ble forsøkt brukt. Tonning understreker at kristendommen kom til å stå som symbolet på det bestående samfunn for en rekke grupper, som sosialistene og okkultister.

David Jones
David Jones (Wikipedia)

I et spennende første kapittel tar Tonning Joyce og David Jones til behandling, hvor han argumenterer for, eller ymter at det kanskje kan være sånn at, de begge kan kalles for katolske modernister, selv om den ene skriver seg ut av sin katolske bakgrunn og den andre er konvertitt. Ideen er, at når det katolske er en så integrert del av deres kunst, så må den også kunne sees som en del av en katolsk modernisme. Jeg leste et par anmeldelser av boken skrevet av tunge fagfolk [i en perfekt verden hadde det her vært en fotnote og jeg vet hvor anmeldelsene befinner seg på maskinen, så det kan være den dukker opp] og kritikken var forbausende god og positiv, men den mente at Tonning ikke hadde grundig nok kjennskap til Joyce.

James Joyce
James Joyce (Wikipedia)

Hvis jeg husker rett, så var det kritiske punktet Tonnings analyser av Joyce innstilling til kristendommen, men for meg som ikke kjente denne anmelderen, var jeg usikker på om anmelderen mente at Joyce var faktisk mer positiv til kristendommen enn hva man normalt har ment eller om at han ikke var så positiv som Tonning fremstiller ham som.

Tok modernister som Pound, Elito og Auden i bruk gamle dogmer for å bøte på nye kriser? Det spørsmålet stiller Tonning i et kapittel som heter noenlunde dét på engelsk. Det interessante ved kapittelet, er ikke om svaret er neppe eller joda, men at Tonning viser hvor opptatt de var av religiøse temaer, og hvor spennende religiøsiteten til Eliot og da særlig Auden er, var. Jeg tror religionsvitere kunne ha stort utbytte av å analysere intelligente modernistiske kristnes tanker om religiøsitet og ikke bare selv fremstå som moderne i analysen av tradisjonelle kristne og på den måten støtte opp om det Tonning mener er forestillingen om modernismen som en motpol til religion og kristendom.

Samuel Beckett
Samuel Beckett (Wikipedia)

Kanskje det mest interessante og solide i analytisk forstand, er Tonnings grep om Samuel Becketts negative forhold til kristendommen. Uten på noen måte å bare tenke tanken om at Beckett er noe annet enn fundamentalt fiendtlig innstilt til kristendommen, viser Tonning Becketts store innsikt i kristen tanke. Samuel Beckett går så langt som å kalle kristen mystikk og ideen om natten fra Johannes av Korset for en ytterliggående form for håpet om noe bedre (det er alt hva kristendommen er for Beckett). For meg som ikke er en Beckett-kjenner, synes hans ekstreme negativitet også å fordre i sin motivasjon, en forestilling om at det er en sannhet bak alle de falske religiøse forestillingene og det er vel tankegods fra kristendommen skråstrek hellenismen? Men Beckett er jo ikke en nihilist, så det der må jeg kanskje lese meg opp på.

I provinsen

For en som har levd ved Ringvej 2 i København i snart en mannsalder, oppleves det som en kontinuerlig stillhet at den ikke er der. Jeg kan ikke høre den i København heller, men når den ikke er der, er stillheten øredøvende. Her synger fuglene lystigere enn i Sydhavnen, det vil jeg vedde på. Det kan selvfølgelig skyldes evnen til individuelle fugler eller forskjellige arter (jeg er ingen ekspert). Men mon det er stillheten som gjør kvitteret deiligere eller fraværet av urbane kråker og skjærer? At vi bor i et lite hus med en liten hage og det er sommer og hagedøren er åpen hele tiden, gir også en stillstand og ro som du ikke får i en leilighet ved ringveien.
Her er mye plass og få mennesker. Og her er bil. Her er færre butikker, men mer enn nok og så, er det lettere å kjøre, for her er ikke trafikk og parkering er det nok av, og det er nesten som å lure virkeligheten, for en som aldri har eid en bil og alltid handlet til fots eller syklet, å plassere tunge poser i bagasjerom og kjørte hjem og plassere varene uten å svette eller bruke muskler. Man føler seg nesten skamfull bak et dovent smil, akk, dette er det lettere livet, tenker jeg og trekker opp en øl og hilser på naboen. En stripet katt smyger seg langs hekken, eplene begynner å modnes, en gressklipper klipper gress, det er fluer i vinduskarmen, i postkassen ved veien ligger naboens avis med en hilsen skrevet med kulepenn øverst i høyre hjørnet, solen skinner fra en foreløpig blå himmel, langt borte tuter toget og jeg sitter i skyggen og leser om boligboblen i København.

Copenhagen Contemporary og sånt

Ut av det blå (2016) kommer så Copenhagen Contemporary, uten en krone i støtte fra den danske stat og med en utstillingsrekke som får Charlottenborg Kunsthall til å fremstå som en provinsiell og kompromisorisk kasse med kafé. Ikke at jeg faktisk kan kritisere sistnevnte kunsthall i det hele tatt.  Er dessverre altfor lite der.  Men ikke siden soloutstillingen til Kerry James Marshall har jeg gått der fra med følelsen av å ha drukket en hemmelig eliksir som får det til å prikke kraftig i nakkeskinnet. Kanskje alt snakket om ledelsen og penger og politikere som uttaler seg og sånt, har filtrert inntrykket feil vei.

Jeg ser nå at Charlottenborg Kunsthall skal ha en all time stor utstilling med John Kørner utover sommeren. Jippi. Jeg tror det er god gang der over. Jeg trekker all negativitet tilbake. Kanskje det er supertider for gode utstillinger? Må også skrive meg bak øret hvorfor jeg i det hele tatt roser noe ved å trykke annet som hatter nedover tryner. Får bruke mine egne kontraster, da, vet du. Altså for effektens skyld.

For tiden er det en kunstsak gående i Aarhus, som er kulturby i år, gudene vet hva de er til neste år, og der har noen malt et stykke park med hvit og rosa maling. Det landet på mine sider som om de etterpå skal rake bort trær og alt levende fra området og det virket jo veldig vulgært, så kom en leder for det hele og klappet seg selv på skulderen, for der hvor det er debatt (sinte borgere) må jo det være noe av verdi (god kunst, for eksempel). Deretter dukket en annen representant for de kulturansatte og sa at det var FAKE NEWS det hele og at malingen ikke var farlig og alt var fryd og gammen, og for å være helt sikker skulle de fjerne de levende organismer som muligvis kunne ta skade av malingen, men ellers ville alt bli som før. Hvordan de skal fjerne de organismene sa hun ikke noe om, eller jeg skummet for hurtig teksten. Jo, jo.

 

En liten bonus til alle mine lesere der ute

Her kommer så Ervin Goffmans etterlengtede sitat om Preedy fra «A Contenst of Ladies» av William Sansom. 


But in any case he took care to avoid catching anyone’s eye. First of all, he had to make it clear to those potential companions of his holiday (that they were of no concern to him whatsoever. He stared through them, round them, over them – eyes lost in space. The beach might have been empty. If by chance a ball was thrown his way, he looked surprised; then let a smile of amusement lighten his face (Kindly Preedy), looked round dazed to see that there were people on the beach, tossed it back with a smile to himself and not a smile at the people, and then resumed carelessly his nonchalant survey of space.
But it was time to institute a little parade, the parade of the Ideal Preedy. By devious handlings he gave any who wanted to look a chance to see the title of his book – a Spanish translation of Homer, classic thus, but not daring, cosmopolitan too – and then gathered together his beach-wrap and bag into a neat sand-resistant pile (Methodical and Sensible Preedy), rose slowly to stretch at ease his huge frame (Big-Cat Preedy), and tossed aside his sandals (Carefree Preedy, after all).
The marriage of Preedy and the sea! There were alternative rituals. The first involved the stroll that turns into a run and a dive straight into the water, thereafter smoothing into a strong splashless crawl towards the horizon. But of course not really to the horizon. Quite suddenly he would turn on to his back and thrash great white splashes with his legs, somehow thus showing that he could have swum further had he wanted to, and then would stand up a quarter out of water for all to see who it was.
The alternative course was simpler, it avoided the cold-water shock and it avoided the risk of appearing too high-spirited. The point was to appear to be so used to the sea, the Mediterranean, and this particular beach, that one might as well be in the sea as out of it. It involved a slow stroll down and into the edge of the water – not even noticing his toes were wet, land and water all the same to him – with his eyes up at the sky gravely surveying portents, in¬visible to others, of the weather (Local Fisherman Preedy).
from someone in their midst.
Fortsett å lese «En liten bonus til alle mine lesere der ute»

Navlebeskuende ansatser

Etter at jeg skrev notisen med den manierte overskriften «Hverdagens topografi» i går etter lunsj, bladde jeg litt i boken «Da litteraturen blev moderne» av Malcolm Bradbury og der begynte et av kapitlene med en beskrivelse av Ervin Goffmanns klassiker «Presentation of Self in Everyday Life», som jeg leste da jeg gikk på Sosiologi i Bergen og som faktisk ennå står i bokhyllen min – en av de få fra den gangen. Så den er nå pustet støv av og kommet inn på listen over bøker som får oppmerksomhet for tiden. Den ble på en måte litt relevant fordi jeg ennå hadde noen tanker om hverdagen oppe i hodet og fordi det å skrive på en notatblokk som egentlig ikke ligger nede skuffen, men som i praksis er tilgjengelig for taxisjåfører i f.eks. Mumbai, i deres lunsj, hvis de har Internett-forbindelse og trykker på Google Translate-knappen, så ble Goffmanns bok litt relevant. At ingen leser det jeg skriver akkurat nå, er mindre interessant, men ville jeg skrive annerledes hvis jeg visste at ingen kunne lese det? Dette er jo i sjangeren navlebeskuende ansatser, og det får meg til å tenke (det får meg til å tenke?!) på den noe ambisiøse tittelen Carsten Jensen ga en reisebok for mange år siden – «Jeg har sett verden begynne», som ble kritisert av en kritiker som kalte den for «Jeg har sett min navle vokse».1 På en av de første sidene i Goffmans bok, siteres en side fra en roman om en fyr som er på stranden, han heter Preedy. Det er mulig jeg sender den ut i de kommende dagene, som en liten bonus til alle mine lesere der ute [les den her].

Hverdagens topografi

Jeg setter mer og mer pris på hverdagen. Ikke fordi den blir mer og mer … spennende? Jeg vet ikke om den som sådan endrer seg i det hele tatt. Det er  blitt mer av den, for den består jo av de daglige rutinene, i  min bok. Etter at jeg fikk barn, har det etablert seg tydeligere og mer absolutte rutiner i heimen. Så det er mulig at min lovsang til hverdagen, egentlig bare er en form for kapitulasjon eller som de pragmatiske sier; å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg likte å være utflytende og ustrukturert, da jeg var yngre og identifiserte meg opp mot det jeg kalte for «det bestående». Men jeg kan da i bakspeilet se at jeg også den gang hadde en god porsjon bondevett og at jeg hadde behov for en ordentlig hverdag som bakgrunn for de mer kaotiske elementene jeg var så glad i.

Hverdagen er tydelig. Eller ganske tydelig. Og den er ventet. Den er noe jeg kan forbedre, kanskje med tiden perfeksjonere. Og derfor er det mye i den jeg kan glede meg til og glede meg over. Det er også i hverdagen jeg kommer nærmest øyeblikket, å leve her og nå.

Lørdag 11. juli 1987, Pescara.

For et par dager siden publiserte jeg en tekst fra en reise i 1996, noe jeg syntes var gøy og som gjorde at jeg faktisk måtte lese det som stod der. Så det vil jeg fortsette med. Her er en tekst fra en tur som jeg tok 9 år tidligere, en typisk interrailtur. Denne turen tok jeg sammen med Stig og Kjartan og det er i begynnelsen av universitetsstudiene, mens den andre teksten var fra en reise rett etter at jeg var ferdig med dem.  Denne teksten er helt klart mindre filosofisk og prøver på ingen måte å tegne en atmosfære. Den er mer en situasjonsrapport. En ting de har felles, er min interesse for klokkeslettet jeg skriver teksten på. Tror jeg har noen bilder fra denne turen nede i kjelleren, som kan komme til å pryde innslaget en gang i fremtiden.


Klokken er nå 12.57 og Kjartan er ferdig med å dusje. Vi har nettopp kommet av toget. Vi satt fra Munchen til Pescara ute på gangen i toget fordi alt var reservert. De siste timene satt vi i en kupé, de to første for den del også, og det var ganske jævlig. Stig vil bade.
Da vi ankom Kjøben på torsdag om morgenen, tok vi en taxi til CHRISTIANIA for å se hva denne fristaden egentlig er for noe. Det hele virket meget …. harmonisk og greit. Om kvelden, samme dag, tok vi toget til Munchen, via Hamburg, hvor vi var i ca. 20 minutter og det eneste vi utrettet der, var å pisse i noen busker utenfor stasjonen. Vel og bra. fra Hamburg til Munchen hadde vi sitteplasser, noe som det etter hvert har begynt å fortone seg som en luksus. Ser ut som om alle sovekupeer og seter er reservert lang tid i forveien. I Munchen var vi en dag. Vi gikk i botanisk hage, hvor det står en enorm statue av Neptun. Vi var også i en park, men snuten ba oss forlate stedet, fordi den var kun for barn. Så vi gikk derfra.

I Munchen gikk fi for det meste rundt i en sirkel, vi gikk de samme kvartalene om og om igjen, med jernbanestasjonen som base.

Stig var veldig hypp på peep-show, men han besinnet seg da etter hvert. Vi drakk weissbier på en uterestaurant ved botanisk hage. Vi spiste pizza på et sted hvor er litt for glad i pepper1 og vi spiste på en Wendy’s. Jeg skaffet meg noen nye batterier til kameraet.

OK, jeg må i dusjen.

PS: Italienske tollere er teite. Østrigske barn2 er også ganske teite.

Hei på en snegl så lenge!

Fredag 30. august 1996, Naxos by.

Akkurat nå, kl. 18.52, fredag, ringer klokkene (vel, de stoppet før setningen var ferdig). Jeg har dusjet, tatt på nye klær og sitter på terrassen på Dionysus hotell og ungdomsherberge. Himmelen er Hellas-blå og blomster i alle farger omkranser terrassen. En svak vind blåser (der begynte en fjerntliggende klokke å ringe) og bak hustak i klorhvitt og hellasblått ligger havet.

Jeg har kommet hjem fra en dag på stranden. Det er første dag på Naxos. Kom i går kveld, eller natt og morgen, for klokken var halv to. Natten overnattet jeg på et anonymt, men rent lite hotell sammen med Nick, en australier jeg traff på innkvarteringskontoret på kaien. Han må ha kommet med Poseidon Express, som jeg selv, men jeg så ham ikke der på båten (og vi var ikke mange). I dag sjekket vi begge ut fra det anonyme hotellet. Han fordi det kostet for mye og jeg fordi det kostet for mye å bo alene. Jeg fulgte med Nick til dette stedet, og glad er jeg for det. På herberger er det ikke bare billig å bo (1400), men også sosialt. Akkurat nå er jeg alene her (med unntak av en pen gresk-utseende jente på rundt 18 år. Hun skriver postkort, så gresk er hun kanskje ikke. Men hvem vet, greske kvinner skriver vel postkort, de også.

I en liten pose nedenfor stolen, ligger tre kalde pils, kjøpt sammen med den fjerde, som står på bordet når jeg ikke slurker litt på den, og dem har jeg tenkt å nyte i timene som kommer. Senere blir det middag.

Hvis jeg sittende her ikke er det perfekte, så er det fordi jeg ennå har håp og behov som ikke er oppfylte. Men hvis de var oppfylte, ville for det første situasjonen vært en totalt annen (de perfeksjonerende elementene ville heller ikke vært som de nå er) og for det andre ville en Knut tilfreds på alle måter ikke vært meg, for min drivkraft, min identitet, er selve håpet, selve behovet. Å være midlertidig tilfreds er noe jeg blir og noe jeg setter pris på, men min protestantiske sjel ser i den totale tilfredsstillelse bare dvaskhet og tomgang.1

Naxos. En gammel kone prøver å uttale den amerikanske ansattes navn, uten hell. Daryell. Han kom nettopp over og spurte om jeg hadde sett to mørkhudede jenter. Snakket de fransk, spurte jeg. Ja, sa han. Ja, de gikk nettopp, svarte jeg. Han så oppgitt ut.