Arne Steinvegg | Hvordan unngå sentimentalitet med surreale motiver

Protagonisten er enebarn og barn av enebarn, også hans farfar, farmor og morfar var enebarn, men hans mormor hadde en dansk bror. Han hadde ikke tenkt mye over det, før Mona, hans kjæreste de siste 17 årene gikk fra ham. Kjærlige Mona ville aldri tillate et hardt brudd med drama, så av en eller annen grunn, stod de og kysset hverandre farvel ved Oslo-toget. Det var veldig trist for Arne, og han ville at hun skulle bli. Men Mona hadde tenkt grundig igjennom tingene og hadde fått seg en stilling ved Posten i Oslo og skulle bo hos søsteren den første tiden. Farvel og takk for det hele. Det var ikke akkurat det hun sa, da hun steg opp på toget, han kunne ikke huske om hun sa noe i det hele tatt etter hun hadde kysset ham på kinnet. Han hadde hvisket at han elsket henne, med det kunne hun umulig ha hørt, så mye støy som det var på perrongen.

Å miste kjæresten er som å miste en fot. Det er som å stå på et bein og støtte seg til veggen og vite at man ikke kan ta et skritt. Man må hinke bortover perrongen som en klovn. Arne hinker til han faller og slår pannen mot asfalten. Armene faller av. Ørene trekker seg inn i hodet og øyelokkene skrur seg fast over øynene som lokket på en plastbeholder.

Nå har han hieroglyfer i pannen.

Harbo Bar, Blågårdsgade

Endret listen med litteratur om Harald Hårfagre til en bibliografi etter Chicago Manual of Style 16. utgave via Zotero. Den blir lettere å oppdatere og vil inneholde mer nøyaktige data.

Erindringen om en mægtig personlighed: den norsk-islandske historiske tradisjon om Harald Hårfagre i et kildekritisk perspektiv. | Sverrir Jakobsson – Academia.edu

Denne lenken vil ligge på siden om online materiale om Harald Hårfagre. Jeg sendte ut en post med lenkene for en tid siden, men den vil jeg gjøre om til en statisk side.

Sverrir Jakobsson er for meg et nytt og spennende bekjentskap. Han er professor i historie ved Háskóli Íslands/Universitetet på Island. I denne artikkelen argumenterer han for at vi ikke kan forstå Harald Hårfagre uavhengig av historikerne på 1200-tallet og derfor må regne ham for en mytisk og legendarisk skikkelse. Et spennende punkt i hans argumentasjon, er at navnet «Harald» er dansk, så hvis han virkelig eksisterte, må han mest sannsynlig ha vært dansk. Det ville jo vært sensasjonelt, om det kom frem at dette var korrekt.

Artikkelen innledes med å behandle Harald Hårfagres viktige rolle blant norske og islandske historikere på begynnelsen av 1900-tallet. For de norske historikerne var han mannen som beskyttet nordmenn mot stormennene og innflytelse fra svensker og dansker. For islendingene var han tyrannen de frihetselskende islendingene frigjorde seg fra ved å utvandre til Island.

Artikkelen fremhever at ingen samtidskilder omtaler en Harald Hårfagre som Norges konge og rikssamler. Men det er én kilde fra 900-tallet som snakker om en norsk konge ved navn Harald (William av Malmsbury). Han forteller at kongen som heter Harald sendte et skip med gull til den anglo-saksiske kongen Æthelstan, som senere sagatradisjoner forteller at Harald Hårfagre sendte sin sønn til. Malmsbury og et par andre kilder, kjenner faktisk til en Harald Hårfagre, men han er i følge artikkelforfatteren identisk med Harald Sigurdsson Hardråde (ca. 1015 – 1066) som falt ved Stamford Bridge. Artikkelforfatteren mener at de mest sannsynlig må ha lært om denne Harald gjennom skandinaviske kilder, kanskje muntlige og at tilnavnet «Hardråde» mer sannsynlig kommer fra danske eller tyske kilder.

Det følger en meget detaljert kildekritisk gjennomgang, som altså kommer til den slutning at Hårfagre er i lag med kong Arthur og en legende, som, hvis han faktisk eksisterte, måtte ha vært danske.

HISTORISK TIDSSKRIFT, BIND 81, S. 213–230, © UNIVERSITETSFORLAGET
2002, «Erindringen om en mægtig Personlighed»
DEN NORSK-ISLANDSKE HISTORISKETRADISJON OM HARALD HÅRFAGRE I ET KILDEKRITISK PERSPEKTIV.

Lenken inneholder hele dette nummeret av Historisk tidsskrift. Artikkelen begynner på side 45 i pdf-filen som du kan laste ned.

Kilde: Erindringen om en mægtig personlighed: den norsk-islandske historiske tradisjon om Harald Hårfagre i et kildekritisk perspektiv. | Sverrir Jakobsson – Academia.edu

Harald Hårfagre online

Harald Halvdansson (født ca. 850 og død ca. 931-932)
Harald Halvdansson (født ca. 850 og død ca. 931-932)

Det er lenge siden forskningen mente det samme om Harald Hårfagre (gammelnorsk: Haraldr hárfagri) som Snorre Sturlason gjorde.  Nedenfor er en samling med lenker til nyere materiale på Internett om mannen. Han het egentlig Harald Halvdansson. Listen blir fortløpende oppdatert.


Generelle biografier

  1. Wikipedia norsk bokmål
  2. Norsk biografisk leksikon
  3. Store norske leksikon

Artikler

  1. Harald Hårfagre fra Vestfold?
  2. Harald Hårfagre − en vestlandskonge
  3. Harald Hårfagre og Danmark – 800–1050: vikingtid

Bøker

Harald Hårfagre og rikssamlinga | Halvdan Koht

 

 

Joggetur

På joggetur den 28. februar 2017. Bildet er tatt i Valbyparken i retning Tippen og Ørestaden.

Etter timesvis ved skjerm og tastatur, liker jeg å dra på meg joggeutstyret, vinterversjonen inkluderer hue, hansker og sjal, og ta meg en tur gjennom Valbyparken og Tippen. Det er en fin rundtur som tar ca. 30 minutter.

Både Valbyparken og Tippen er gamle søppelhauger som har blitt til rekreasjonersområder. Valbyparken, som egentlig ikke ligger i Valby, men i Sydhavnen, og som vi derfor mener burde hete Sydhavnsparken, var søppelhaug mellom 1913 og 1937. I 1939 åpnet så parken, som ble fredet i 1966.

Tippen, eller Sydhavnstippen, er et naturområde i forlengelse av Valbyparken, hvor du kan støte på sauer av eksotisk utseende og området er mer «naturlig» enn parknaboen, her gror det vilt og fint. Hele dette området er en oppfylling og var altså vann tidligere. I gamle dager brente kommunen utbrukte trikkevogner her ute og det finnes en del materiale om det på Internett, som jeg vil vende tilbake til og behandle i en senere post. Man kjørte rett og slett vognene ut og brente dem og slapp dem ned i vannet. Ennå kan man se ting og tang stikke opp av grunnen på Tippen.

I går, da bildet ovenfor ble tatt, var det god gang i vinden, så jeg løp i motsatt retning av den jeg normalt tar (Tippen – Valbyparken). I horisonten lyser det fra toppen av høyhusene i Ørestaden.  Det er fire-fem av dem nå. For et par år siden, var Ferring International Center tegnet av Henning Larsen Architects og bygget i perioden 2000-2002. En flott bygning.

Olav den Hellige i København

Olav 2 Haraldsson Den Hellige (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros)

Hvis du rusler fra Rådhuspladsen i København og innnover i den laaangsomme folkevandringen på Strøget, kommer du etter noen hundre meter til en åpen plass. Dette er Gammel Torv, eller rettere sagt, det meste til venstre er Gammel Torv og til høyre er Nytorv, som også er meget gammelt. Årsaken til at det skilles mellom gammelt og nytt, er at flere tidligere rådhus har stått ca. midt på plassen og fungert som et skille. Det siste gamle rådhus som stod her, er avmerket i bakken.
Gammeltorv er så gammelt at det mest sannsynlig har vært skueplass til selveste Olav den Hellige, den gang han kom til Sjælland og skulle få folk med seg i kampen mot Knut den Store. Det var i 1025 og dette er faktisk den første gangen København (mest sannsynlig) trer ut av forhistorien. For Saxo Grammaticus skriver i sin Danmarkskrønike at Olav den Hellige stevnet danske til ting for å svikte Knut den Store. Saxo sier ingenting om København, men han sier at Olav den Hellige la til ved øyene langs Øresundkysten og det må være alle de små øyene som tidligere lå utenfor København, men som nå er blitt en del av fastlandet, som Slotsholmen, som den gang het Stransholmen fordi den lå rett utenfor stranden som i dag kalles for Gammel Strand (man kan se strandformen i bygningsmassen i gaten).
Olav den Hellige mislyktes og flyktet til Helgeå da Knut den Stores skip dukket opp i horisonten. Men morsomt å tenke på at det var en kjent nordmann med i det man anser for å være første spor av København i historien.

Norske kunstnerhjem på kart

Jeg har lenge hatt lyst til å ta en bilferie og besøke kunstner- og dikterhjem i det ganske land. Her er et kart som jeg stadig er i gang med å lage. Hvis du har utfyllende informasjon eller ser noe som er feil, ville jeg sette stor pris på om du tok kontakt, slik at jeg kan rette opp i tingene. Jeg vil også sette pris på tilbakemeldinger fra folk som har opplevd noen av disse stedene. Og hvis noen tar denne turen før meg, så håper jeg dere forteller om den. Per i dag har jeg ikke helt tenkt på hva som skulle være den beste ruten hvis man vil innom alle stedene på kartet, men her igjen ville jeg bli glad hvis det er noen med topografisk erfaring som kan komme med forslag. Kartet vises best hvis du trykker på «Større kart»-ikonet øverst i høyre hjørnet av kartet.
God tur!

Tidvende av Arne Garborg (1877)

 

Det ser ut til, at literaturen vaar no er aat aa svinga inn paa ei ny leid. Ibsen hev «forandret signalerne», og Bjørnson stend like eins i eit vende; dette viser seg ikkje minst tydelegt i dei bøkerne som kom no sist: «Samfundets Støtter» og «Magnhild».

«Samfundets Støtter» er i ymse ting ulik dei andre verki av Ibsen. Det ser ut som den store «spyrjaren» er leid av aa riva no og vil vera med aa reisa, aa byggja. Um so er, vil det vera eit stort vende i diktarlivet hans. Men og eit faarlegt vende; for det var «tvilen som gjorde honom til skald»; slepper han den, so er det kannhende ute med diktaren. Men at han vinn seg fram med byggjande tankar er eit framstig, som vekkjer iminsto ynskje um, at skalden ikkje maa vera paa nedveg.

— Det samfundet, Ibsen i dette arbeidet skildrar, er eit samfund av heidrsmenn. Heidrsmenn av det kjende slaget, desse som «nyder almindelig anseelse» o. s. fr., og som sistpaa fær ein orden eller ei onnor premi. Samfundet deira er utanpaa blankt, men innantil heller krankt. Og med all si «samfundsstydjing» strævar dei for sig sjølve i grunnen; skal sanningi upp, so er det skralt stell, det meste: kalkslegne graver og rotenskap. Men seg imillom gjeng desse samfundsstytturne og gjøler kvarandre upp best dei kann. Og mest gjøler dei for storkulten, mynstermannen og fyregangsmannen, han som dei alle treng: konsul Bemick. Det sluttar med ei festleg tilstelling, der alle desse fagnamennerne fær premi: ein eit kaffistell av sylv, em ei gild tekstbok o. s. fr., og ein adjunkt, samfundsstøtte sjølv, held ein staseleg festtale, ei av dei som me kjenner so godt ifraa livet.

Men konsul Bernick er betre paa botnen enn ein skulde tru. Det snur seg so, at han fær augo upp for tomrøyvet og lygni i alt dette og i heile livet sitt; midt i festen stig han fram og fortel sanningi. Heilt ut og fraa fyrst til sist. Folk tagnar. Festen er slutt. Ljosi sloknar; konsul Bernick er utstøytt or «stytte»-laget.

Mot heile denne forlogne smaasamfunds fins-legdomen viser Ibsen fram — A m e r i ka. Folk er kannhende ikkje so smaapyntelege der; men so er dei meir ærlege, meir naturlege; sjølve den amerikanske humbugen er friskare enn den norske, som gjev seg ut for aalvor og sanning og mest trur paa lygni si sjølv. Og den byggjartanken, Ibsen her hev naatt fram til, er god um ikkje ny: at dei som held seg for samfunds styttur berre er samfunds reidskapar, og at det er «frihedens og sandhedens aand» som i røyndi er samfunds studnaden.

— Bjørnson hev me lika, for di han var ein frisk natur i varm samhug med livet og folket og med ei merkeleg fast tru paa Norigs framtid. No er han som so mange andre komen upp i ymis tvil; «intelligensen» trur han ikkje paa meir enn fyrr, og trui hans paa folket er ikkje heller noko sterk lenger. Bonden søv, segjer han, «snorksøv»; so faakunnig, trongsynt, raa er bonden, at det er raadlaust aa faa honom med i framgangsarbeidet. Kor skal daa Bjørn* son snu seg?

Av den nye forteljingi hans, «Magnhild», ser me det same. Det gjeng reint ein kaldgust gjenom denne boki. Dei bønderne han fortél ura er i grunndragi dei same som han fyrr hev skildra; men hev han fyrr sétt berre det varme og friske som laag under den kalde yta, so ser han berre utsida no. Og daa vert det fraa topp til taa dei same bønderne som Ibsen hev synt oss i «Brand».

Med Magnhild, hovudpersonen, er det noko dilikt. Ho er ei bondegjente, fin og fager og bljug og graatmild som den Bjørnsonske bondegjenta fyrr hev vore, men for lite fyre seg, drøymesjuk, hugtung, viljeveik, rædd, eit underleg blidt og spakt og beinlaust ting, som aldri vaagar seg fram, aldri tek i, naar det gjeld paa, berre tegjer, drøymer, græt. Det er Bjørnsongjenta fraa fyrr, og endaa ikkje den same.

Me finn her eit nytt syn. Fyrr var denne gjenta eit mynster; no er ho ein sjuking som treng helsebot eller eit barn som treng uppfostring. Det gode ho hev, reinleiken og den fine kvinneblygsla, er berre ein passiv eigenskap, motstandskraft, ikkje liv, eld, framtak. Vekkjing er det daa ho treng. Og korleis skal ho faa den? Jau: Bjørnson vil sende henne til

— Amerika.

Same tanken! – Og som sagt: dette læt seg forstaa; av det friske, sterke livet i Amerika hev me mykje aa læra. Det som det gjeld um er, at me arbeider oss fram til større fridom og sterkare liv; og vil me, so kann me. Me fær ikkje ormodast, um me ser at det er langt fram og ber smaatt i veg; tolmod maa til; sjumilsstyvlar eig det norske folket berre i eventyret.

Kilde:
Garborg, A. (1920). Straumdrag: Literære utgreidingar fraa aatti- og nitti-aari. Kristiania: Aschehoug. s. 1-4

Et overstreget digt av Olaf Bull

Bag et gitter af streger
stirrer et daarligt digt.
Et ærligt skind igrunden,
men ikke yppig runden
av sang og stemning og sligt.
Født av en mager moder,
af hjernens skrumpne skjød,
næret af tankefoder,
som hjernecellernes boder
i fattige timer bød – –.
Forstandens hodepine
dirrer i digtets krop –
avmægtig i sin feber
det ramser med tørre læber
sin grimme vise op.
Det rusker i sine streger,
vil løs av det grumme bur; –
det er min farligste fange,
trods mange velskabte sange,
som strømmer i min natur.

Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 1909 (s. 30-31).

Kilde: https://no.wikisource.org/wiki/Forfatter:Olaf_Bull

Olaf Bulls digitale tilstedeværelse

[557 ord]
Hvor glemt eller ikke glemt en dikter er, kan sees av antallet meningsfylte oppslag det finnes om ham eller henne på nettet. Olaf Bull, som mange mener er den største norske dikter siden Henrik Wergeland og som døde kraftig alkoholisert i 1933, er ganske godt til stede digitalt hvis vi skal dømme etter antall treff på Googles søkemotor med navnet «Olaf Bull». Poeten oppnår 38 100 treff globalt og 8 950 treff på no-domener.

Olaf Bull (født 10. november 1883 i Kristiania, død 29. juni 1933)

I NRKs tv-program Fra Bokhylla, som ble sendt den 15. nov. 1989, kommer Olaf Bulls poesi Fortsett å lese «Olaf Bulls digitale tilstedeværelse»