Et overstreget digt av Olaf Bull

Bag et gitter af streger
stirrer et daarligt digt.
Et ærligt skind igrunden,
men ikke yppig runden
av sang og stemning og sligt.
Født av en mager moder,
af hjernens skrumpne skjød,
næret af tankefoder,
som hjernecellernes boder
i fattige timer bød – –.
Forstandens hodepine
dirrer i digtets krop –
avmægtig i sin feber
det ramser med tørre læber
sin grimme vise op.
Det rusker i sine streger,
vil løs av det grumme bur; –
det er min farligste fange,
trods mange velskabte sange,
som strømmer i min natur.

Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 1909 (s. 30-31).

Kilde: https://no.wikisource.org/wiki/Forfatter:Olaf_Bull

Olaf Bulls digitale tilstedeværelse

[557 ord]
Hvor glemt eller ikke glemt en dikter er, kan sees av antallet meningsfylte oppslag det finnes om ham eller henne på nettet. Olaf Bull, som mange mener er den største norske dikter siden Henrik Wergeland og som døde kraftig alkoholisert i 1933, er ganske godt til stede digitalt hvis vi skal dømme etter antall treff på Googles søkemotor med navnet «Olaf Bull». Poeten oppnår 38 100 treff globalt og 8 950 treff på no-domener.

Olaf Bull (født 10. november 1883 i Kristiania, død 29. juni 1933)

I NRKs tv-program Fra Bokhylla, som ble sendt den 15. nov. 1989, kommer Olaf Bulls poesi Fortsett å lese «Olaf Bulls digitale tilstedeværelse»

Med tog til Jylland

Det er ikke alltid til å forstå, hvordan det kan ha seg, at man alltid får det travelt når det nærmer seg det tidspunktet på morgenen, da man bare må komme seg ut av døren, hvis man skal rekke toget til Jylland. Jeg vet ikke om det er fordi vi stiller klokken for sent eller om det er en naturlov som sier at all den tiden vi har, vil vi bruke opp, inntil det er et kvart til vi bare må komme oss ut av døren, hvis vi skal rekke toget. Det siste kvarteret er alltid hektisk. Både min kone og jeg har et lite kart inni våre hoder, som har samme funksjon som lister, og i de siste femten minuttene, er det bare å samle punktene og se om de er gjennomført. Sokker og undertøy legges frem dagen før, men så har du de små tingene, en opplader til en tannbørste, en leke, søppel, strømmen, den boken, klærne som ennå henger til tørk i kjelleren, de tingene som venter på å slippe inn i hjernen, hvor er min mobil.

Men ut kommer vi, jeg først, med to store ryggsekker, en koffert og fire poser med søppel i en stor svart søppelpose, ned i bakgården, bort med søppelet, inn i parkeringsplassen for barnevogner, opp med Emmaljunga-overdelen, ned med en koffert, på med overdelen, to store ryggsekker dér, hvor min datter skal sitte om fire minutter, og så er det å få det hele ut av bakgården via den eneste utvei helt nede i den andre enden og så tilbake til hjørnet vårt, hvor de to kommer og  ut hoveddøren, barn opp i barnevognen, på med ryggsekker, videre går det til S-toget som skal kjøre oss inn til Hovedbanegården og toget til Jylland.

Så står alt stille mens toget seiler i en stor bue inn til Hovedbanegården. Der informerer vi Informationen at vi ikke får digitalt klippet i det digitale klippekortet vi for en måned siden kjøpte for mer enn to tusen kroner. De kommer med mange forslag, men de har jo fått pengene, så vi kommer ingen vei. De ber oss om å slette appen og innstallere den på ny og oppdatere, men mobilen er ikke kompatibel med den nye versjonen,  vi må snakke med bilettkontoret, vi henter først barnevognbilletten, men automatboksen forteller oss at barnevognsbilletten ikke finnes, det gjør heller ikke DSBs billettkontor, der er alt lukket og teipet igjen med plastposer og en liten lapp forteller om et provisorisk billettkontor et annet sted på stasjonen, vi går der, her åpnes døren av en dame med sånn konduktørhatt, hun forteller med vitende langsom stemme at det er nok riktig det der med barnevognbilletten, en eller annen feil, hun har inside information, vi må bare stole på at hun vet hva hun snakker om og hvis vi tar en billett i køen får vi nok den hjelpen vi skal ha og det får vi, men vi har ennå ingen billetter til toget og da vi kommer ned på perrongen og får fatt i en vaskeekte DSB-konduktør i uniform og hatt og det hele, anbefaler han oss at vi kjøper to billetter, siden vi ikke kan få brukt klippekortet vårt. Det var jo en veldig god idé, så vi kjøper til full pris to billetter og så går toget, tuut, tuut, vi er på vei til Jylland og turen går fint, tuut, tuut.

 

VESTLANDSREISE (Nils Kjær, 1909)

Nils Kjær (født 11. september 1870, død 9. februar 1924)

Vestlandsreise av Nils Kjær, er norsk skrivekunst av høyeste kvalitet. Nils Kjær var ytterst stilsikker og uttrykte sin fortellerglede klart og skarpt med humor og innlevelse. I dette essayet beveger han seg fra noen sommerdager i det tradisjonelle og gjestfrie, bjørnsonske, Norge i Hallingdal og over i det moderne fremtidsrettede Norge på Bergensbanen, med utenlandske turister og resturantvogner.

Det var i dette essayet han forteller om møtet med Vestlandsfanden, en beskrivelse som er overraskende moderne i sin psykologiske språkdrakt.

I.

Forrige gang jeg landet ved Gulsvik for at naa Bergen — det er nu en liden menneskealder siden — tog landeveien imod den reisende og maatte opvandres i hele sin taalmodige længde af den, som af iøinefaldende grunde ikke ønsket skyds. Hvad der dengang rørte mig dybt og nær forspildte min reise var hallingdølernes gjæstfrihed og mennesketillid. Paa den første gaard jeg overnattet i Flaa, hændte det sig, at folkene skulde til sæters tidlig den næste dag. Men de viste mig om kvælden, hvor jeg kunde finde mad og drikke, og de opfordret mig kraftig til at leve vel og stanse saa længe jeg lystet. Jeg takket og gik til ro. Den næste morgen, da jeg stod op, var gaarden som uddød, og husene stod søn­dagsstille efterladt om det sommergrønne tun. Jeg gik til skaalen efter ved og gjorde op varme og kokte kaffe. Men gav mig liden tid, for jeg var fuld af lyst paa vandring — jeg agtet mig høit op i Gol inden kvæld. Da jeg havde raket gløerne fra hver­andre, og medens jeg ventet paa, at gruen skulde svales, tog jeg huset i øiesyn. Alt var aabent og ulaast i stuer og stabur. Og hvad der med engang vakte min betænkelighed og omsorg var et skab med gammelt vakkert sølv, støp og tunge skeer. Sæt nu, tænkte jeg, at der kommer en omstreifer og forsyner sig fordomsfrit af al denne naive velstand. Jeg vilde aldrig kunne overleve det. Disse gode menneskers adelige tillidsfuldhed maatte ikke udsættes for nogen skuffelse. Jeg fik heller blive over en dag og passe huset . . . Timerne krøb langsomt hen, jeg fordrev enkelte af dem ved udendørs arbeide — hugget ved og prøvet forgjæves at lappe en raadden grind. Andre tilbragte jeg i den store lave stue, hvor et æld­gammelt slagværk pirket i tiden med mødige visere. Men den dagen gik . . .

Fortsett å lese «VESTLANDSREISE (Nils Kjær, 1909)»

Det sköna, glada Kopenhamn!

Teksten er hentet fra første del av kapittelet «Nordens Athen» i Lorentz Dietrichson memoarer, med den deilige og tidstypiske tittelen «Svundne tider : af en Forfatters Ungdomserindringer.  2 : Fra Upsala til Rom 1859-1862»1. Dietrichson kan sies å være Norges første kunsthistoriker og var en kulturell mastodont i sin samtid, med et kulturellt nettverk få kunne vise maken til. Han var bl.a. god venn med Henrik Ibsen og H.C. Andersen og åpnet svenske forfatteres øyne for de nye tider og impulser gjennom sitt virke som professor i Uppsala. Han skrev den svenske (Bonnier) og danske (Gyldendal) litteraturhistorie. Han får også æren av å ha reddet de gjenværende stavkirkene i Norge.

Fortsett å lese «Det sköna, glada Kopenhamn!»

Frederik V. Hegel formaner Bjørnstjerne Bjørnson om å holde seg til danske skriveregler

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris)

I et brev fra februar 1870 gjør Frederik V. Hegel Bjørnstjerne Bjørnson oppmerksom på, at hans avvik fra det herlige danske vekker en anelse bekymringer i Klarebodene, både kommersielt og kulturelt sett, får man med seg.  Fortsett å lese «Frederik V. Hegel formaner Bjørnstjerne Bjørnson om å holde seg til danske skriveregler»

Søndagstur


Etter frokost og etter å ha lest nesten hele forordet i Romanticism an Antology, som jeg kjøpte samme dag som jeg avsluttet ti års studier på Universitetet i Bergen, som et adjø til akademia og en omfavnelse av romantikken, gikk jeg en søndagstur med familien på Vestre Kirkegård og Carlsbergbyen. Analogien er forresten samlet av Duncan Wu. Fortsett å lese «Søndagstur»