En hemmelig tilfeldighet

Lorentz Dietrichson (Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson blant venner) ble født 1. januar 1934 i Bergen og døde 6. mars 1917 i Oslo.

 

Hvor begynner fortellingen? Arne våkner, men fortellingen har ingenting å gjøre med at han våkner eller at katten snuser på en støvdott eller at solen trenger seg inn i rommet hver gang gardinen letter på sløret. Det handler bare om Arne. Å la en fortelling begynne er ganske vanskelig, synes jeg. Tennpluggen ligges ofte veldig nær de første ordene i teksten, som et bananskall fire meter lenger nede i gaten fra der hvor personen begynner å gå. Først hadde jeg tenkt at Arne fikk et brev. Han kunne selvfølgelig få brevet fire kapitler ut i teksten, men det er ikke bare bare å gjøre det på den måten, for hvis de fire kapitlene ikke førte frem til brevet, er det å lure leseren. Et brev gir jo helten også en reaksjon i stedet for at han aksjonerer – «Oi, et brev! Hm …». Også konelone og stillingen i BT er noe som presser Arne til å reagere, riktignok i det populære media res, som jeg ikke er fan av. Så foreløpig er min løsning at fortellingen begynner ved en tilfeldighet. Tilfeldigheter er veldig vanskelig å bruke fordi det som oftest vises veldig tydelig hvilke jobb de har – å pushe plottet eller karakterene fremover – og dermed fremstår som mindre sannsynlige og henleder oppmerksomheten på han eller hun som sitter der med fjærpenn og tungen ut av munnen og finner ting opp. Men jeg tenkte, at hvis jeg bruker en tilfeldighet helt i begynnelsen, faktisk skjer den før teksten begynner, så er den hele årsaken til at tingene begynner. Altså pushes både plot og karakter, men med den forskjell at det hele pushes i gang, ikke videre fremover. Hvis denne tilfeldigheten ikke hadde skjedd, ville alt fortsette som før.

Tilfeldigheten er denne: Det nevnte bildet som han faren til sønnen i trappeoppgangen meget søkt gjorde Arne oppmerksom på (når skjer sånt?) faller i stedet ned fra veggen, bak kommoden (som også kan brukes plot-messig, altså kommoden), men det merker ikke Arne, når han oppdager det, vet han ikke når det skjedde. Det kunne ha vært i sted (jeg synes jeg hørte noe), for et par dager siden (da jeg hengte opp klær) eller for lenge siden (det kan ha vært et år siden for det jeg vet, jeg ser jo aldri på det bildet). Så vi vet ikke når fortellingen begynte, men den neste episoden kjenner vi jo og det er når Arne oppdager at bildet er falt ned. Jeg er ganske godt fornøyd med denne tennpluggen inntil videre. Spørsmålet nå er hvor lang tid jeg skal gå fra Arne våkner til han oppdager at bildet er falt ned. Hvis han går ut og pisser og oppdager det på vei tilbake, synes jeg ikke atmosfæren og hverdagen til Arne har gitt et godt nok bidrag til fortellingens form. Men tar det for lang tid, vil leser begynne å revidere alt som er lest frem til denne hendelsen, for å se om den ikke skulle sees i et annet lys og glemme fremdriften etter at Arne har funnet ut at bildet er falt ned bak den tunge kommoden.


Arne og surrealismen

3. mai 2017 laget jeg en surrealistisk Arne-skisse. Skissen minner om konelone-skissen i den forstand at Arne allerede har mye familiært-psykologisk besvær med kona eller dama, som forlater ham etter 17 år, men i skissen har han ikke drukket en dråpe, så den kan egentlig både vippe mot lonekone-Arne og sovet godt-Arne karaktermessig, selv om sovet godt-Arne nå er planlagt1 som en ensom ulv med styr på tingene (det er vel ingenting i veien for at den surreale Arne som presenteres i skissen den 3. mai er sovet godt-Arnes fortid? At den viser hvordan han har blitt? At den psykologiske skavanken OG hans ryddige sovet godt-liv skyldes denne fortidens harde prøvelser (kroppsdeler som faller av)? I alle fall synes jeg det surreale er befriende og ganske morsomt. Teksten må overholde reglene for opplevelsen av den, kontrakten med leseren, men andre regler trenger man ikke å overholde.

Arne 2

Den varme morgenbrisen rusker lett i de lyse gardinene så det glimter med sollys over dynen og oppetter kommoden og tapeten. Arne rører på seg. Han smiler i søvne og snur seg rundt mot veggen. De neste minuttene er stille. Så våkner katten i fotenden. Den hopper ned på gulvteppet og snuser på en gjenglemt støvdott. Med ett snur den hode mot vinduet. En fugl synger i treet utenfor. Arne snur seg igjen og denne gangen åpner han øynene, med et smil om munnen, for han har sovet godt. Han strekker seg så høylytt, at katten hopper forfjamset bakover, stadig med stive ører og en alvorlig mine om snuten. Igjen kikker den mot vinduet. Arne sier «god morgen» til katten, men den enser ham ikke. Arne setter seg opp i sengen og gnir seg i øynene. Han hadde drømt noe merkelig noe, men det var allerede glemt. Heldigvis.


Denne Arne har ingen gjenglemt kone Lone i Tromsø, så mye er sikkert. Fungerer det? I alle fall vil jeg heller ha denne Arne enn han som er fyllesjuk og selvmedlidende. Da går det liksom fra kjipt til dramatisk. Her går det fra god søvn til dramatisk, det er mer dramatisk. Jeg hadde tenkt å la Arne 2 være veldig veldig veldig veltilpasset, så jeg er litt usikker på det siste «Heldigvis», det ser ut som jeg her har lurt inn en skjult psykologisk skavank. Det kan jo brukes senere og det kan gjøre karakteren mer realistisk, hvis jeg ikke gjør ham veltilpasset i den forstand at han er mister mainstream, men at han kjører hundre prosent sitt eget løp, om enn han vil av mange oppleves som en loner eller ensom ulv. Men det er jo bare fordi han ikke har kone Lone eller andre ting som holder på ham. Faktisk tror jeg jeg gjør ham til oversetter, ikke fordi han ligner meg, mitt verste bilde av meg eller mitt beste bilde av meg, men fordi det vil gjøre ham temmelig selvstendig, hvis han bare bor med sin katt i en leilighet i Sandviken med utsikt til Askøy.

Arne Steinvegg | Hvordan unngå sentimentalitet med surreale motiver

Protagonisten er enebarn og barn av enebarn, også hans farfar, farmor og morfar var enebarn, men hans mormor hadde en dansk bror. Han hadde ikke tenkt mye over det, før Mona, hans kjæreste de siste 17 årene gikk fra ham. Kjærlige Mona ville aldri tillate et hardt brudd med drama, så av en eller annen grunn, stod de og kysset hverandre farvel ved Oslo-toget. Det var veldig trist for Arne, og han ville at hun skulle bli. Men Mona hadde tenkt grundig igjennom tingene og hadde fått seg en stilling ved Posten i Oslo og skulle bo hos søsteren den første tiden. Farvel og takk for det hele. Det var ikke akkurat det hun sa, da hun steg opp på toget, han kunne ikke huske om hun sa noe i det hele tatt etter hun hadde kysset ham på kinnet. Han hadde hvisket at han elsket henne, med det kunne hun umulig ha hørt, så mye støy som det var på perrongen.

Å miste kjæresten er som å miste en fot. Det er som å stå på et bein og støtte seg til veggen og vite at man ikke kan ta et skritt. Man må hinke bortover perrongen som en klovn. Arne hinker til han faller og slår pannen mot asfalten. Armene faller av. Ørene trekker seg inn i hodet og øyelokkene skrur seg fast over øynene som lokket på en plastbeholder.

Nå har han hieroglyfer i pannen.

Harbo Bar, Blågårdsgade