I provinsen

For en som har levd ved Ringvej 2 i København i snart en mannsalder, oppleves det som en kontinuerlig stillhet at den ikke er der. Jeg kan ikke høre den i København heller, men når den ikke er der, er stillheten øredøvende. Her synger fuglene lystigere enn i Sydhavnen, det vil jeg vedde på. Det kan selvfølgelig skyldes evnen til individuelle fugler eller forskjellige arter (jeg er ingen ekspert). Men mon det er stillheten som gjør kvitteret deiligere eller fraværet av urbane kråker og skjærer? At vi bor i et lite hus med en liten hage og det er sommer og hagedøren er åpen hele tiden, gir også en stillstand og ro som du ikke får i en leilighet ved ringveien.
Her er mye plass og få mennesker. Og her er bil. Her er færre butikker, men mer enn nok og så, er det lettere å kjøre, for her er ikke trafikk og parkering er det nok av, og det er nesten som å lure virkeligheten, for en som aldri har eid en bil og alltid handlet til fots eller syklet, å plassere tunge poser i bagasjerom og kjørte hjem og plassere varene uten å svette eller bruke muskler. Man føler seg nesten skamfull bak et dovent smil, akk, dette er det lettere livet, tenker jeg og trekker opp en øl og hilser på naboen. En stripet katt smyger seg langs hekken, eplene begynner å modnes, en gressklipper klipper gress, det er fluer i vinduskarmen, i postkassen ved veien ligger naboens avis med en hilsen skrevet med kulepenn øverst i høyre hjørnet, solen skinner fra en foreløpig blå himmel, langt borte tuter toget og jeg sitter i skyggen og leser om boligboblen i København.

Navlebeskuende ansatser

Etter at jeg skrev notisen med den manierte overskriften «Hverdagens topografi» i går etter lunsj, bladde jeg litt i boken «Da litteraturen blev moderne» av Malcolm Bradbury og der begynte et av kapitlene med en beskrivelse av Ervin Goffmanns klassiker «Presentation of Self in Everyday Life», som jeg leste da jeg gikk på Sosiologi i Bergen og som faktisk ennå står i bokhyllen min – en av de få fra den gangen. Så den er nå pustet støv av og kommet inn på listen over bøker som får oppmerksomhet for tiden. Den ble på en måte litt relevant fordi jeg ennå hadde noen tanker om hverdagen oppe i hodet og fordi det å skrive på en notatblokk som egentlig ikke ligger nede skuffen, men som i praksis er tilgjengelig for taxisjåfører i f.eks. Mumbai, i deres lunsj, hvis de har Internett-forbindelse og trykker på Google Translate-knappen, så ble Goffmanns bok litt relevant. At ingen leser det jeg skriver akkurat nå, er mindre interessant, men ville jeg skrive annerledes hvis jeg visste at ingen kunne lese det? Dette er jo i sjangeren navlebeskuende ansatser, og det får meg til å tenke (det får meg til å tenke?!) på den noe ambisiøse tittelen Carsten Jensen ga en reisebok for mange år siden – «Jeg har sett verden begynne», som ble kritisert av en kritiker som kalte den for «Jeg har sett min navle vokse».1 På en av de første sidene i Goffmans bok, siteres en side fra en roman om en fyr som er på stranden, han heter Preedy. Det er mulig jeg sender den ut i de kommende dagene, som en liten bonus til alle mine lesere der ute [les den her].

Hverdagens topografi

Jeg setter mer og mer pris på hverdagen. Ikke fordi den blir mer og mer … spennende? Jeg vet ikke om den som sådan endrer seg i det hele tatt. Det er  blitt mer av den, for den består jo av de daglige rutinene, i  min bok. Etter at jeg fikk barn, har det etablert seg tydeligere og mer absolutte rutiner i heimen. Så det er mulig at min lovsang til hverdagen, egentlig bare er en form for kapitulasjon eller som de pragmatiske sier; å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg likte å være utflytende og ustrukturert, da jeg var yngre og identifiserte meg opp mot det jeg kalte for «det bestående». Men jeg kan da i bakspeilet se at jeg også den gang hadde en god porsjon bondevett og at jeg hadde behov for en ordentlig hverdag som bakgrunn for de mer kaotiske elementene jeg var så glad i.

Hverdagen er tydelig. Eller ganske tydelig. Og den er ventet. Den er noe jeg kan forbedre, kanskje med tiden perfeksjonere. Og derfor er det mye i den jeg kan glede meg til og glede meg over. Det er også i hverdagen jeg kommer nærmest øyeblikket, å leve her og nå.