Lesevaner

Jeg har i nå mange år vært klar over at mine interesseområder med hensyn til det jeg leser er syklisk. Men jeg er ikke sikker på om det er den samme rekkefølge som går igjen i hver etappe. Jeg har ofte tenkt på å føre logg for å se om det er korrekt. Min bokhylle viser lett hva det er jeg er interessert i og grovt sett er det «historie» og «kunst», eller «historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur», hvis de to sistnevnte områdene skal stå for seg selv. Men jeg har også et par andre kategorier som går delvis på tvers av de nevnte, og det er «nordisk» og «europeisk». Sistnevnte kan ha verden inkludert til visse tider og «norden» kan ofte bare være «Norge» og kanskje oftere, «Vestlandet» eller «Hordaland» og innenfor «Historie > Middelalder», har også «Bergen» sin egen lille kategori, noen ganger under «Nordisk», men oftere under «Europa».

Et av de største områdene, hvis bokhyllemetre skal telle, er «København». Dette er også et tverrgående tema, som kan ligge under alle de tidligere nevnte kategorier («historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur») eller oftere, som en fellesnevner for disse. Det er også diagonale kategorier, hvor den største, i hyllemeter, er «danske i roma» (også nordmenn, men de var få før Bjørnson og Ibsen). Den kategorien inneholder for det meste bøker om københavnske kunstnermiljøer og deres forhold til «Roma» og de fleste er relatert til den danske gullalder i første halvdel av 1800-tallet, selv om jeg i de siste årene har vært mer interessert i et mer utvidet nordisk forhold til Roma og Italia i tiden etter 1870. Også her er det kunstnerne jeg er mest interessert i, dog, etter 1888 blir kunstnere og litterater like interessante, også i samtidens egne øyne, hvor kunstnere og litterater er venner, noe de ikke var i den grad i første halvdel av århundret, hvor litterater tilhørte overklassen, mens malerne lå lenger nede på rangstigen, bortsett fra Thorvaldsen, som var en stor dansk billedhugger i Europas øyne og dermed også noe borgerskapet og hoffet i noe provinsielle miljøet bak voldene i København ønsket skulle kaste glans over dem.

En annen kategori som er kommet sterkt de tre siste årene, er modernismen. Den kom nok snikende, etter hvert som min interesse for historie kom opp mot siste del av 1800-tallet. For ti år siden holdt mine interesser for historie seg ennå i området øst for og rundt Middelhavet, med en særlig forkjærlighet for sumerere og fønikere. Interessen for dem går helt tilbake til mine studier i religionsvitenskap på nittitallet. Modernismen er for meg tiden fra etter første verdenskrig til 1980. Åttitallet er mitt oppveksttiår og da var postmodernisme og aids og Ronald Reagen og Arne Treholt viktig. Nå som vi seiler ut i fremtiden, har modernismen blitt en tydelig og interessant kategori. Også den suser på tvers av andre kategorier, spesielt «historie», «litteratur» og «kunst» og nesten kun innenfor «Nordisk», selv om referanserammen naturlig blir «Vesten».

Akkurat nå er «middelalderen» en viktig kategori og den er også en diagonal kategori, i det den med base i «historie» omfatter både «Norden» og «Europa» synkront, er den også hektet på min interesse for modernismen, i den forstand at jeg er interessert i hvordan man rundt første verdenskrig behandlet nasjonal middelalder i kunst og litteratur i Norge. Middelalderen er også relatert til en kategori jeg ennå ikke er kommet inn på, nemlig «religion». Som religionsviter av utdanning, har denne vært med meg veldig lenge. Den er underlagt «historie», men også en mer personlig, terapeutisk kategori with no name, kanskje den kan hete «åndelighet», hvor det er spesielt buddhistiske ideer og kristen mystikk som råder grunnen, men et kanskje like så viktig område er «religiøs kunst», som jo må ligge under kategorien «kunst», men som i sin natur ofte kobles til «åndelighet», noe også annen kunst og i det hele tatt nesten samtlige kategorier kan.

Det er en helt umiskjennelig følelse å komme fra et «europeisk» eller «genrelt» tema og til en konkret «nordisk» et. Å lese om vakre ting i Firenze eller et essay av Henry James er noe jeg setter stor pris på og hvis jeg kommer direkte fra noe traust norsk noe, føles det befriende som når man har satt seg på en kafé i Paris et par timer etter flyet er landet. Men det er også en fin følelse å komme fra «and» til «og». Det er ikke nasjonalromantikk eller noe sånt noe, men et eller annet er det, når jeg plutselig er på norsk eller dansk jord igjen, spesielt under kategorien «litteratur», men også når det gjelder «historie» og «kunst». Det er som om «og» også har billett til innenriksflytninger. Det er så mange ubestemmelige ting som begynner å summe rundt teksten og som ikke handler om det jeg leser.  No ser eg atter slike fjeld og dalar, det kan også sies på engelsk, men den kan ikke føres tilbake til dette ubestemmelige som suser inni én.

En nykommer som ennå ikke har manifistert seg i innkjøp av bøker, er «internasjonal politikk». Det er en fryd å lytte til podcaster som «Talking Politics» og lignende, det er inspirerende høyt analytisk nivå om den dagsaktuelle situasjonen og som påvirker oss alle. Når man begynner å følge med på internasjonal politikk og utenlandske podcast om samme, så gremmes man litt over dekningen av norsk og dansk politikk, hvor selv de beste analytikerne må invitere inn politikere og så går smella.

 

 

Modernism and Christianity av Erik Tonning (Palgrave 2014)

Denne boken er en del av en serie som heter “Modernity and …” og er i et lite format, men langt fra uanselig. Erik Tonning skriver at denne boken er ment som en start på et nytt og viktig felt innenfor modernismeforskningen. Tonning mener at det ikke er mulig å studere modernisme uten å ta høyde for den store betydning kristendommen har hatt for utviklingen av modernismen, både som den store motstander og som et middel mot de negative aspekter ved det moderne samfunn som man opplevde på begynnelsen av 1900-tallet. Argumentet er at både motstandere av kristendommen, som Joyce og Wolf og positivt innstilte, gjerne konvertitter, som David Jones og T:S. Elliott, ikke så det nye og deres egen kunst uavhengig av kristendommen eller religion. De rent fiendtlig innstilte som Wolf, så kristendommen som en formidabel fiende og søkte å finne alternativer som ikke egentlig bestod i noe sekulær avmytologisert virkelighet, men hvor nye symboler, myter osv. ble forsøkt brukt. Tonning understreker at kristendommen kom til å stå som symbolet på det bestående samfunn for en rekke grupper, som sosialistene og okkultister.

David Jones
David Jones (Wikipedia)

I et spennende første kapittel tar Tonning Joyce og David Jones til behandling, hvor han argumenterer for, eller ymter at det kanskje kan være sånn at, de begge kan kalles for katolske modernister, selv om den ene skriver seg ut av sin katolske bakgrunn og den andre er konvertitt. Ideen er, at når det katolske er en så integrert del av deres kunst, så må den også kunne sees som en del av en katolsk modernisme. Jeg leste et par anmeldelser av boken skrevet av tunge fagfolk [i en perfekt verden hadde det her vært en fotnote og jeg vet hvor anmeldelsene befinner seg på maskinen, så det kan være den dukker opp] og kritikken var forbausende god og positiv, men den mente at Tonning ikke hadde grundig nok kjennskap til Joyce.

James Joyce
James Joyce (Wikipedia)

Hvis jeg husker rett, så var det kritiske punktet Tonnings analyser av Joyce innstilling til kristendommen, men for meg som ikke kjente denne anmelderen, var jeg usikker på om anmelderen mente at Joyce var faktisk mer positiv til kristendommen enn hva man normalt har ment eller om at han ikke var så positiv som Tonning fremstiller ham som.

Tok modernister som Pound, Elito og Auden i bruk gamle dogmer for å bøte på nye kriser? Det spørsmålet stiller Tonning i et kapittel som heter noenlunde dét på engelsk. Det interessante ved kapittelet, er ikke om svaret er neppe eller joda, men at Tonning viser hvor opptatt de var av religiøse temaer, og hvor spennende religiøsiteten til Eliot og da særlig Auden er, var. Jeg tror religionsvitere kunne ha stort utbytte av å analysere intelligente modernistiske kristnes tanker om religiøsitet og ikke bare selv fremstå som moderne i analysen av tradisjonelle kristne og på den måten støtte opp om det Tonning mener er forestillingen om modernismen som en motpol til religion og kristendom.

Samuel Beckett
Samuel Beckett (Wikipedia)

Kanskje det mest interessante og solide i analytisk forstand, er Tonnings grep om Samuel Becketts negative forhold til kristendommen. Uten på noen måte å bare tenke tanken om at Beckett er noe annet enn fundamentalt fiendtlig innstilt til kristendommen, viser Tonning Becketts store innsikt i kristen tanke. Samuel Beckett går så langt som å kalle kristen mystikk og ideen om natten fra Johannes av Korset for en ytterliggående form for håpet om noe bedre (det er alt hva kristendommen er for Beckett). For meg som ikke er en Beckett-kjenner, synes hans ekstreme negativitet også å fordre i sin motivasjon, en forestilling om at det er en sannhet bak alle de falske religiøse forestillingene og det er vel tankegods fra kristendommen skråstrek hellenismen? Men Beckett er jo ikke en nihilist, så det der må jeg kanskje lese meg opp på.