I provinsen

For en som har levd ved Ringvej 2 i København i snart en mannsalder, oppleves det som en kontinuerlig stillhet at den ikke er der. Jeg kan ikke høre den i København heller, men når den ikke er der, er stillheten øredøvende. Her synger fuglene lystigere enn i Sydhavnen, det vil jeg vedde på. Det kan selvfølgelig skyldes evnen til individuelle fugler eller forskjellige arter (jeg er ingen ekspert). Men mon det er stillheten som gjør kvitteret deiligere eller fraværet av urbane kråker og skjærer? At vi bor i et lite hus med en liten hage og det er sommer og hagedøren er åpen hele tiden, gir også en stillstand og ro som du ikke får i en leilighet ved ringveien.
Her er mye plass og få mennesker. Og her er bil. Her er færre butikker, men mer enn nok og så, er det lettere å kjøre, for her er ikke trafikk og parkering er det nok av, og det er nesten som å lure virkeligheten, for en som aldri har eid en bil og alltid handlet til fots eller syklet, å plassere tunge poser i bagasjerom og kjørte hjem og plassere varene uten å svette eller bruke muskler. Man føler seg nesten skamfull bak et dovent smil, akk, dette er det lettere livet, tenker jeg og trekker opp en øl og hilser på naboen. En stripet katt smyger seg langs hekken, eplene begynner å modnes, en gressklipper klipper gress, det er fluer i vinduskarmen, i postkassen ved veien ligger naboens avis med en hilsen skrevet med kulepenn øverst i høyre hjørnet, solen skinner fra en foreløpig blå himmel, langt borte tuter toget og jeg sitter i skyggen og leser om boligboblen i København.

Copenhagen Contemporary og sånt

Ut av det blå (2016) kommer så Copenhagen Contemporary, uten en krone i støtte fra den danske stat og med en utstillingsrekke som får Charlottenborg Kunsthall til å fremstå som en provinsiell og kompromisorisk kasse med kafé. Ikke at jeg faktisk kan kritisere sistnevnte kunsthall i det hele tatt.  Er dessverre altfor lite der.  Men ikke siden soloutstillingen til Kerry James Marshall har jeg gått der fra med følelsen av å ha drukket en hemmelig eliksir som får det til å prikke kraftig i nakkeskinnet. Kanskje alt snakket om ledelsen og penger og politikere som uttaler seg og sånt, har filtrert inntrykket feil vei.

Jeg ser nå at Charlottenborg Kunsthall skal ha en all time stor utstilling med John Kørner utover sommeren. Jippi. Jeg tror det er god gang der over. Jeg trekker all negativitet tilbake. Kanskje det er supertider for gode utstillinger? Må også skrive meg bak øret hvorfor jeg i det hele tatt roser noe ved å trykke annet som hatter nedover tryner. Får bruke mine egne kontraster, da, vet du. Altså for effektens skyld.

For tiden er det en kunstsak gående i Aarhus, som er kulturby i år, gudene vet hva de er til neste år, og der har noen malt et stykke park med hvit og rosa maling. Det landet på mine sider som om de etterpå skal rake bort trær og alt levende fra området og det virket jo veldig vulgært, så kom en leder for det hele og klappet seg selv på skulderen, for der hvor det er debatt (sinte borgere) må jo det være noe av verdi (god kunst, for eksempel). Deretter dukket en annen representant for de kulturansatte og sa at det var FAKE NEWS det hele og at malingen ikke var farlig og alt var fryd og gammen, og for å være helt sikker skulle de fjerne de levende organismer som muligvis kunne ta skade av malingen, men ellers ville alt bli som før. Hvordan de skal fjerne de organismene sa hun ikke noe om, eller jeg skummet for hurtig teksten. Jo, jo.