Navlebeskuende ansatser

Etter at jeg skrev notisen med den manierte overskriften «Hverdagens topografi» i går etter lunsj, bladde jeg litt i boken «Da litteraturen blev moderne» av Malcolm Bradbury og der begynte et av kapitlene med en beskrivelse av Ervin Goffmanns klassiker «Presentation of Self in Everyday Life», som jeg leste da jeg gikk på Sosiologi i Bergen og som faktisk ennå står i bokhyllen min – en av de få fra den gangen. Så den er nå pustet støv av og kommet inn på listen over bøker som får oppmerksomhet for tiden. Den ble på en måte litt relevant fordi jeg ennå hadde noen tanker om hverdagen oppe i hodet og fordi det å skrive på en notatblokk som egentlig ikke ligger nede skuffen, men som i praksis er tilgjengelig for taxisjåfører i f.eks. Mumbai, i deres lunsj, hvis de har Internett-forbindelse og trykker på Google Translate-knappen, så ble Goffmanns bok litt relevant. At ingen leser det jeg skriver akkurat nå, er mindre interessant, men ville jeg skrive annerledes hvis jeg visste at ingen kunne lese det? Dette er jo i sjangeren navlebeskuende ansatser, og det får meg til å tenke (det får meg til å tenke?!) på den noe ambisiøse tittelen Carsten Jensen ga en reisebok for mange år siden – «Jeg har sett verden begynne», som ble kritisert av en kritiker som kalte den for «Jeg har sett min navle vokse».1 På en av de første sidene i Goffmans bok, siteres en side fra en roman om en fyr som er på stranden, han heter Preedy. Det er mulig jeg sender den ut i de kommende dagene, som en liten bonus til alle mine lesere der ute [les den her].