En hemmelig tilfeldighet

Lorentz Dietrichson (Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson blant venner) ble født 1. januar 1934 i Bergen og døde 6. mars 1917 i Oslo.

 

Hvor begynner fortellingen? Arne våkner, men fortellingen har ingenting å gjøre med at han våkner eller at katten snuser på en støvdott eller at solen trenger seg inn i rommet hver gang gardinen letter på sløret. Det handler bare om Arne. Å la en fortelling begynne er ganske vanskelig, synes jeg. Tennpluggen ligges ofte veldig nær de første ordene i teksten, som et bananskall fire meter lenger nede i gaten fra der hvor personen begynner å gå. Først hadde jeg tenkt at Arne fikk et brev. Han kunne selvfølgelig få brevet fire kapitler ut i teksten, men det er ikke bare bare å gjøre det på den måten, for hvis de fire kapitlene ikke førte frem til brevet, er det å lure leseren. Et brev gir jo helten også en reaksjon i stedet for at han aksjonerer – «Oi, et brev! Hm …». Også konelone og stillingen i BT er noe som presser Arne til å reagere, riktignok i det populære media res, som jeg ikke er fan av. Så foreløpig er min løsning at fortellingen begynner ved en tilfeldighet. Tilfeldigheter er veldig vanskelig å bruke fordi det som oftest vises veldig tydelig hvilke jobb de har – å pushe plottet eller karakterene fremover – og dermed fremstår som mindre sannsynlige og henleder oppmerksomheten på han eller hun som sitter der med fjærpenn og tungen ut av munnen og finner ting opp. Men jeg tenkte, at hvis jeg bruker en tilfeldighet helt i begynnelsen, faktisk skjer den før teksten begynner, så er den hele årsaken til at tingene begynner. Altså pushes både plot og karakter, men med den forskjell at det hele pushes i gang, ikke videre fremover. Hvis denne tilfeldigheten ikke hadde skjedd, ville alt fortsette som før.

Tilfeldigheten er denne: Det nevnte bildet som han faren til sønnen i trappeoppgangen meget søkt gjorde Arne oppmerksom på (når skjer sånt?) faller i stedet ned fra veggen, bak kommoden (som også kan brukes plot-messig, altså kommoden), men det merker ikke Arne, når han oppdager det, vet han ikke når det skjedde. Det kunne ha vært i sted (jeg synes jeg hørte noe), for et par dager siden (da jeg hengte opp klær) eller for lenge siden (det kan ha vært et år siden for det jeg vet, jeg ser jo aldri på det bildet). Så vi vet ikke når fortellingen begynte, men den neste episoden kjenner vi jo og det er når Arne oppdager at bildet er falt ned. Jeg er ganske godt fornøyd med denne tennpluggen inntil videre. Spørsmålet nå er hvor lang tid jeg skal gå fra Arne våkner til han oppdager at bildet er falt ned. Hvis han går ut og pisser og oppdager det på vei tilbake, synes jeg ikke atmosfæren og hverdagen til Arne har gitt et godt nok bidrag til fortellingens form. Men tar det for lang tid, vil leser begynne å revidere alt som er lest frem til denne hendelsen, for å se om den ikke skulle sees i et annet lys og glemme fremdriften etter at Arne har funnet ut at bildet er falt ned bak den tunge kommoden.


Arne 2

Den varme morgenbrisen rusker lett i de lyse gardinene så det glimter med sollys over dynen og oppetter kommoden og tapeten. Arne rører på seg. Han smiler i søvne og snur seg rundt mot veggen. De neste minuttene er stille. Så våkner katten i fotenden. Den hopper ned på gulvteppet og snuser på en gjenglemt støvdott. Med ett snur den hode mot vinduet. En fugl synger i treet utenfor. Arne snur seg igjen og denne gangen åpner han øynene, med et smil om munnen, for han har sovet godt. Han strekker seg så høylytt, at katten hopper forfjamset bakover, stadig med stive ører og en alvorlig mine om snuten. Igjen kikker den mot vinduet. Arne sier «god morgen» til katten, men den enser ham ikke. Arne setter seg opp i sengen og gnir seg i øynene. Han hadde drømt noe merkelig noe, men det var allerede glemt. Heldigvis.


Denne Arne har ingen gjenglemt kone Lone i Tromsø, så mye er sikkert. Fungerer det? I alle fall vil jeg heller ha denne Arne enn han som er fyllesjuk og selvmedlidende. Da går det liksom fra kjipt til dramatisk. Her går det fra god søvn til dramatisk, det er mer dramatisk. Jeg hadde tenkt å la Arne 2 være veldig veldig veldig veltilpasset, så jeg er litt usikker på det siste «Heldigvis», det ser ut som jeg her har lurt inn en skjult psykologisk skavank. Det kan jo brukes senere og det kan gjøre karakteren mer realistisk, hvis jeg ikke gjør ham veltilpasset i den forstand at han er mister mainstream, men at han kjører hundre prosent sitt eget løp, om enn han vil av mange oppleves som en loner eller ensom ulv. Men det er jo bare fordi han ikke har kone Lone eller andre ting som holder på ham. Faktisk tror jeg jeg gjør ham til oversetter, ikke fordi han ligner meg, mitt verste bilde av meg eller mitt beste bilde av meg, men fordi det vil gjøre ham temmelig selvstendig, hvis han bare bor med sin katt i en leilighet i Sandviken med utsikt til Askøy.

Synoptiske fnugg


Arne har nettopp mistet jobben som journalist i Bergens Tidende og er i skilsmisseforhandlinger med sin gravide kone Lone, (som er reist til hjembyen Tromsø) og har en hamrende vond hodepine etter å ha drukket for meget sprit i flere dager.
Han har et bilde av en mann som blir servert på en resturant, det er det eneste han har fra sin far, som han aldri har møtt og som hans mor kunne fortelle med stor innlevelse, var et stort dansk svin. Bildet må være fra før første verdenskrig etter moten å dømme. Det står ingenting bakpå bildet. Det henger i en ramme over kommoden i gangen. Det ringer på døren. Utenfor står to personer som samler inn penger til pengeaksjonen, sikkert far og sønn, de smiler sprekt og gutten vifter med børsen for å vise hvorfor de har ringt på. Arne er for dårlig til å takke nei og sier vent litt og kan høre faren snakke og sønnen le og humre. Han finner en femtilapp og putter den i børsen som sønnen strekker med fram med strak arm. Arne forstår ikke hvorfor han selv skal presse pengene ned i børsen og hvorfor sprekken er så trang. Faren sier noe lattermildt, men Arne hører ikke, han sier heller ikke noe. Mannen gjentar det han har sagt og så sier de begge farvel og Arne lukker døren. Og da går det opp for Arne at faren i gangen hadde sagt noe om bildet bak ham, bildet av mannen fra før første verdenskrig og før han vet ordet av det, har han åpnet døren igjen, de to stanser i trappen opp mot andre etasje og snur seg mot ham. Arne spør hva det var han hadde sagt om bildet. Sønnen ser alvorlig opp på faren, som på sin side breder ut et flott smil og det kommer noe empatisk i blikket, og han går ned igjen på avsatsen og sier at «Det var et flott bilde fra Hotel d’Angleterre» For det er vel derfra? Arne sier at det vet han ikke, men hvor er det hotellet? Mannen forteller hva han heter (Ole Jørgensen Sandes) og hva han arbeider med (bank) og at han bor på Paradis (hvorfor samler han inn penger på Møllenpris?) og at han har et gammelt fotoalbum som han arvet etter sin far og som inneholder bilder fra en reise til København i 1921 og de bodde på det hotellet og to av bildene er nesten tatt fra samme sted som det bildet på veggen der, samme bordene, samme bakgrunn, det må være det samme stedet. Arne angret på at han åpnet døren når han lukker den igjen. Herregud. Arne spiser tre smertestillende og går til sengs igjen.
Senere er han bedre og begynner å tenke på bildet i gangen. Hans biologiske far var dansk, men hans far var Tore Skogen, morens andre ektemann, som hun ennå levde sammen med i Torrevieja i Alicante i Spania. Hun var enebarn og hennes foreldre var døde flere år før han ble født. Han hadde truffet Tore Skogens bror Alf-Ivar, som var nesten tyve år eldre enn Tore og sikkert død nå. Men Skogen hadde heller aldri snakket om familien sin, som bodde i traktene rundt Hamar på Østlandet. Mor kunne ikke fordra østlendinger, de stygge dialektene, bortsett fra Tore da, selvfølgelig, selv om også han ofte hadde fått passet sitt påskrevet i løpet av Arnes oppvekst. Moren hadde en tante på Stord som het Anna, men Arne hadde ikke sett et bilde av henne engang.
Dette var tanker som døste i hodet til Arne etter at han våknet rundt midnatt. Han har begynt å røyke igjen, også på sengen. Han setter seg opp og tenner en sigarett, han burde ha skiftet sengetøy for flere måneder siden. Han bruker kaffekoppen fra i morges til askebeger. Han går på do og driter ordentlig. Han trekker kaffe og henter bildet og setter seg ved kjøkkenbordet, han er kvalm, han nipper til kaffen og ser på bildet. Han burde ikke drikke så mye kaffe.

De første tre fire setningene i begynnelsen er et forsøk på å lage et synopsis eller første punkt i en outline, men så ramler det hele bare inn i detaljer, som utvikler seg sånn passe lett inntil side 29 og stanser opp eller rammer veggen eller blir kjedelig. Det fine med dette forsøket, er at det gikk opp for meg én ting som jeg gjør feil eller som jeg ikke lenger ønsker, jeg ønsker ikke å være så smart og impresjonistisk lenger. Jeg vil heller la tonen være dempet og stilsikker og fremdriverne i plottet skal ikke gå så hurtig frem eller være så tydelig tilfeldige (pengeaksjonsfaren). Selvfølgelig er det sørgelig at jeg da må kille mine darlinger, som den beste setningen ovenfor – «Han går på do og driter ordentlig» – men det er prisen å betale. Hvis jeg har råd da, eller, hvis jeg kan gjøre noe annet. Det er jo ikke sikkert det. Men det ovenfor hadde vært bedre hvis Arne var en stillferdig person med mer enn gjennomsnittet god orden på både leiligheten og livet sitt, et enkelt liv, med enkle rutiner, og så ad en naturlig tilfeldig vei (ikke pengeaksjonsfaren) ville bildet på veggen over kommoden i gangen tiltrekke seg oppmerksomhet, men bare litt, og sømløst, bare som en nyanse og biting i stilsikker fremlegging av en persons stille morgenrituale eller noe. Så ville det gå kanskje to kapitler som ville gi mye forshadowing og vise Arnes karakter før det igjen dukket opp noe sømløst tilfeldig som bygget videre på den første sømløst tilfeldige tingen om bildet over kommoden. Hvem er nå han mannen på bildet, ville leserne tenke spent og glemme å drikke kaffen, sånn at den blir kald og de må gå ut på kjøkkenet og trekke ny. For det er et eller annet med han der kjedelige fyren, det er sikkert og visst. Ingen skriver om kjedelige typer som bare er kjedelig (men nå må det faen med skje noe her, ellers gidder jeg ikke lese lenger, drittbok).

Lesevaner

Jeg har i nå mange år vært klar over at mine interesseområder med hensyn til det jeg leser er syklisk. Men jeg er ikke sikker på om det er den samme rekkefølge som går igjen i hver etappe. Jeg har ofte tenkt på å føre logg for å se om det er korrekt. Min bokhylle viser lett hva det er jeg er interessert i og grovt sett er det «historie» og «kunst», eller «historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur», hvis de to sistnevnte områdene skal stå for seg selv. Men jeg har også et par andre kategorier som går delvis på tvers av de nevnte, og det er «nordisk» og «europeisk». Sistnevnte kan ha verden inkludert til visse tider og «norden» kan ofte bare være «Norge» og kanskje oftere, «Vestlandet» eller «Hordaland» og innenfor «Historie > Middelalder», har også «Bergen» sin egen lille kategori, noen ganger under «Nordisk», men oftere under «Europa».

Et av de største områdene, hvis bokhyllemetre skal telle, er «København». Dette er også et tverrgående tema, som kan ligge under alle de tidligere nevnte kategorier («historie», «kunst», «arkitektur» og «litteratur») eller oftere, som en fellesnevner for disse. Det er også diagonale kategorier, hvor den største, i hyllemeter, er «danske i roma» (også nordmenn, men de var få før Bjørnson og Ibsen). Den kategorien inneholder for det meste bøker om københavnske kunstnermiljøer og deres forhold til «Roma» og de fleste er relatert til den danske gullalder i første halvdel av 1800-tallet, selv om jeg i de siste årene har vært mer interessert i et mer utvidet nordisk forhold til Roma og Italia i tiden etter 1870. Også her er det kunstnerne jeg er mest interessert i, dog, etter 1888 blir kunstnere og litterater like interessante, også i samtidens egne øyne, hvor kunstnere og litterater er venner, noe de ikke var i den grad i første halvdel av århundret, hvor litterater tilhørte overklassen, mens malerne lå lenger nede på rangstigen, bortsett fra Thorvaldsen, som var en stor dansk billedhugger i Europas øyne og dermed også noe borgerskapet og hoffet i noe provinsielle miljøet bak voldene i København ønsket skulle kaste glans over dem.

En annen kategori som er kommet sterkt de tre siste årene, er modernismen. Den kom nok snikende, etter hvert som min interesse for historie kom opp mot siste del av 1800-tallet. For ti år siden holdt mine interesser for historie seg ennå i området øst for og rundt Middelhavet, med en særlig forkjærlighet for sumerere og fønikere. Interessen for dem går helt tilbake til mine studier i religionsvitenskap på nittitallet. Modernismen er for meg tiden fra etter første verdenskrig til 1980. Åttitallet er mitt oppveksttiår og da var postmodernisme og aids og Ronald Reagen og Arne Treholt viktig. Nå som vi seiler ut i fremtiden, har modernismen blitt en tydelig og interessant kategori. Også den suser på tvers av andre kategorier, spesielt «historie», «litteratur» og «kunst» og nesten kun innenfor «Nordisk», selv om referanserammen naturlig blir «Vesten».

Akkurat nå er «middelalderen» en viktig kategori og den er også en diagonal kategori, i det den med base i «historie» omfatter både «Norden» og «Europa» synkront, er den også hektet på min interesse for modernismen, i den forstand at jeg er interessert i hvordan man rundt første verdenskrig behandlet nasjonal middelalder i kunst og litteratur i Norge. Middelalderen er også relatert til en kategori jeg ennå ikke er kommet inn på, nemlig «religion». Som religionsviter av utdanning, har denne vært med meg veldig lenge. Den er underlagt «historie», men også en mer personlig, terapeutisk kategori with no name, kanskje den kan hete «åndelighet», hvor det er spesielt buddhistiske ideer og kristen mystikk som råder grunnen, men et kanskje like så viktig område er «religiøs kunst», som jo må ligge under kategorien «kunst», men som i sin natur ofte kobles til «åndelighet», noe også annen kunst og i det hele tatt nesten samtlige kategorier kan.

Det er en helt umiskjennelig følelse å komme fra et «europeisk» eller «genrelt» tema og til en konkret «nordisk» et. Å lese om vakre ting i Firenze eller et essay av Henry James er noe jeg setter stor pris på og hvis jeg kommer direkte fra noe traust norsk noe, føles det befriende som når man har satt seg på en kafé i Paris et par timer etter flyet er landet. Men det er også en fin følelse å komme fra «and» til «og». Det er ikke nasjonalromantikk eller noe sånt noe, men et eller annet er det, når jeg plutselig er på norsk eller dansk jord igjen, spesielt under kategorien «litteratur», men også når det gjelder «historie» og «kunst». Det er som om «og» også har billett til innenriksflytninger. Det er så mange ubestemmelige ting som begynner å summe rundt teksten og som ikke handler om det jeg leser.  No ser eg atter slike fjeld og dalar, det kan også sies på engelsk, men den kan ikke føres tilbake til dette ubestemmelige som suser inni én.

En nykommer som ennå ikke har manifistert seg i innkjøp av bøker, er «internasjonal politikk». Det er en fryd å lytte til podcaster som «Talking Politics» og lignende, det er inspirerende høyt analytisk nivå om den dagsaktuelle situasjonen og som påvirker oss alle. Når man begynner å følge med på internasjonal politikk og utenlandske podcast om samme, så gremmes man litt over dekningen av norsk og dansk politikk, hvor selv de beste analytikerne må invitere inn politikere og så går smella.

 

 

I provinsen

For en som har levd ved Ringvej 2 i København i snart en mannsalder, oppleves det som en kontinuerlig stillhet at den ikke er der. Jeg kan ikke høre den i København heller, men når den ikke er der, er stillheten øredøvende. Her synger fuglene lystigere enn i Sydhavnen, det vil jeg vedde på. Det kan selvfølgelig skyldes evnen til individuelle fugler eller forskjellige arter (jeg er ingen ekspert). Men mon det er stillheten som gjør kvitteret deiligere eller fraværet av urbane kråker og skjærer? At vi bor i et lite hus med en liten hage og det er sommer og hagedøren er åpen hele tiden, gir også en stillstand og ro som du ikke får i en leilighet ved ringveien.
Her er mye plass og få mennesker. Og her er bil. Her er færre butikker, men mer enn nok og så, er det lettere å kjøre, for her er ikke trafikk og parkering er det nok av, og det er nesten som å lure virkeligheten, for en som aldri har eid en bil og alltid handlet til fots eller syklet, å plassere tunge poser i bagasjerom og kjørte hjem og plassere varene uten å svette eller bruke muskler. Man føler seg nesten skamfull bak et dovent smil, akk, dette er det lettere livet, tenker jeg og trekker opp en øl og hilser på naboen. En stripet katt smyger seg langs hekken, eplene begynner å modnes, en gressklipper klipper gress, det er fluer i vinduskarmen, i postkassen ved veien ligger naboens avis med en hilsen skrevet med kulepenn øverst i høyre hjørnet, solen skinner fra en foreløpig blå himmel, langt borte tuter toget og jeg sitter i skyggen og leser om boligboblen i København.

Lørdag 11. juli 1987, Pescara.

For et par dager siden publiserte jeg en tekst fra en reise i 1996, noe jeg syntes var gøy og som gjorde at jeg faktisk måtte lese det som stod der. Så det vil jeg fortsette med. Her er en tekst fra en tur som jeg tok 9 år tidligere, en typisk interrailtur. Denne turen tok jeg sammen med Stig og Kjartan og det er i begynnelsen av universitetsstudiene, mens den andre teksten var fra en reise rett etter at jeg var ferdig med dem.  Denne teksten er helt klart mindre filosofisk og prøver på ingen måte å tegne en atmosfære. Den er mer en situasjonsrapport. En ting de har felles, er min interesse for klokkeslettet jeg skriver teksten på. Tror jeg har noen bilder fra denne turen nede i kjelleren, som kan komme til å pryde innslaget en gang i fremtiden.


Klokken er nå 12.57 og Kjartan er ferdig med å dusje. Vi har nettopp kommet av toget. Vi satt fra Munchen til Pescara ute på gangen i toget fordi alt var reservert. De siste timene satt vi i en kupé, de to første for den del også, og det var ganske jævlig. Stig vil bade.
Da vi ankom Kjøben på torsdag om morgenen, tok vi en taxi til CHRISTIANIA for å se hva denne fristaden egentlig er for noe. Det hele virket meget …. harmonisk og greit. Om kvelden, samme dag, tok vi toget til Munchen, via Hamburg, hvor vi var i ca. 20 minutter og det eneste vi utrettet der, var å pisse i noen busker utenfor stasjonen. Vel og bra. fra Hamburg til Munchen hadde vi sitteplasser, noe som det etter hvert har begynt å fortone seg som en luksus. Ser ut som om alle sovekupeer og seter er reservert lang tid i forveien. I Munchen var vi en dag. Vi gikk i botanisk hage, hvor det står en enorm statue av Neptun. Vi var også i en park, men snuten ba oss forlate stedet, fordi den var kun for barn. Så vi gikk derfra.

I Munchen gikk fi for det meste rundt i en sirkel, vi gikk de samme kvartalene om og om igjen, med jernbanestasjonen som base.

Stig var veldig hypp på peep-show, men han besinnet seg da etter hvert. Vi drakk weissbier på en uterestaurant ved botanisk hage. Vi spiste pizza på et sted hvor er litt for glad i pepper1 og vi spiste på en Wendy’s. Jeg skaffet meg noen nye batterier til kameraet.

OK, jeg må i dusjen.

PS: Italienske tollere er teite. Østrigske barn2 er også ganske teite.

Hei på en snegl så lenge!

Fredag 30. august 1996, Naxos by.

Akkurat nå, kl. 18.52, fredag, ringer klokkene (vel, de stoppet før setningen var ferdig). Jeg har dusjet, tatt på nye klær og sitter på terrassen på Dionysus hotell og ungdomsherberge. Himmelen er Hellas-blå og blomster i alle farger omkranser terrassen. En svak vind blåser (der begynte en fjerntliggende klokke å ringe) og bak hustak i klorhvitt og hellasblått ligger havet.

Jeg har kommet hjem fra en dag på stranden. Det er første dag på Naxos. Kom i går kveld, eller natt og morgen, for klokken var halv to. Natten overnattet jeg på et anonymt, men rent lite hotell sammen med Nick, en australier jeg traff på innkvarteringskontoret på kaien. Han må ha kommet med Poseidon Express, som jeg selv, men jeg så ham ikke der på båten (og vi var ikke mange). I dag sjekket vi begge ut fra det anonyme hotellet. Han fordi det kostet for mye og jeg fordi det kostet for mye å bo alene. Jeg fulgte med Nick til dette stedet, og glad er jeg for det. På herberger er det ikke bare billig å bo (1400), men også sosialt. Akkurat nå er jeg alene her (med unntak av en pen gresk-utseende jente på rundt 18 år. Hun skriver postkort, så gresk er hun kanskje ikke. Men hvem vet, greske kvinner skriver vel postkort, de også.

I en liten pose nedenfor stolen, ligger tre kalde pils, kjøpt sammen med den fjerde, som står på bordet når jeg ikke slurker litt på den, og dem har jeg tenkt å nyte i timene som kommer. Senere blir det middag.

Hvis jeg sittende her ikke er det perfekte, så er det fordi jeg ennå har håp og behov som ikke er oppfylte. Men hvis de var oppfylte, ville for det første situasjonen vært en totalt annen (de perfeksjonerende elementene ville heller ikke vært som de nå er) og for det andre ville en Knut tilfreds på alle måter ikke vært meg, for min drivkraft, min identitet, er selve håpet, selve behovet. Å være midlertidig tilfreds er noe jeg blir og noe jeg setter pris på, men min protestantiske sjel ser i den totale tilfredsstillelse bare dvaskhet og tomgang.1

Naxos. En gammel kone prøver å uttale den amerikanske ansattes navn, uten hell. Daryell. Han kom nettopp over og spurte om jeg hadde sett to mørkhudede jenter. Snakket de fransk, spurte jeg. Ja, sa han. Ja, de gikk nettopp, svarte jeg. Han så oppgitt ut.

Funnet i notatblokk 2017 | idé ukjent | farlig

Det som beveget seg så ubesværet over plenen mot hovedhuset, iført en ung kaukasisk kropp og løstsittende* sommerklær, var farlig.


Det som beveger seg så ubesværet over plenen mot hovedhuset, iført en ung kaukasisk kropp og løstsittende sommerklær, er farlig.


«Løstsittende» er ikke et oppslagsord i Bokmålsordboka, men brukes likevel beskrivende flere steder:

  • bluse|liv n1 løstsittende kjoleliv
  • (halv)langt løstsittende klesplagg
  • mindre fisk med sølvglinsende kropp og store, løstsittende skjell, Clupea harengus
  • løstsittende overplagg uten ermer

Arne Steinvegg | Hvordan unngå sentimentalitet med surreale motiver

Protagonisten er enebarn og barn av enebarn, også hans farfar, farmor og morfar var enebarn, men hans mormor hadde en dansk bror. Han hadde ikke tenkt mye over det, før Mona, hans kjæreste de siste 17 årene gikk fra ham. Kjærlige Mona ville aldri tillate et hardt brudd med drama, så av en eller annen grunn, stod de og kysset hverandre farvel ved Oslo-toget. Det var veldig trist for Arne, og han ville at hun skulle bli. Men Mona hadde tenkt grundig igjennom tingene og hadde fått seg en stilling ved Posten i Oslo og skulle bo hos søsteren den første tiden. Farvel og takk for det hele. Det var ikke akkurat det hun sa, da hun steg opp på toget, han kunne ikke huske om hun sa noe i det hele tatt etter hun hadde kysset ham på kinnet. Han hadde hvisket at han elsket henne, med det kunne hun umulig ha hørt, så mye støy som det var på perrongen.

Å miste kjæresten er som å miste en fot. Det er som å stå på et bein og støtte seg til veggen og vite at man ikke kan ta et skritt. Man må hinke bortover perrongen som en klovn. Arne hinker til han faller og slår pannen mot asfalten. Armene faller av. Ørene trekker seg inn i hodet og øyelokkene skrur seg fast over øynene som lokket på en plastbeholder.

Nå har han hieroglyfer i pannen.

Harbo Bar, Blågårdsgade